Du vil ikke tro hva som hendte meg

[KjellArne]

Du vil kanskje ikke tro det men........

Dette hendt meg for mange år siden, mens jeg fremdeles hadde så mye hår på hodet at jeg kunne kalles en ung mann. Mine nærmeste har til all tid beskyldt meg for å lide av en eller annen slags mangel, siden jeg er så ekstremt opptatt av å fiske. De mente den gang, som nå, at jeg heller burde ta mer vare på familien enn å stikke til skogs med fiskestanga. Nå er kvinnfolket ordnet, men jeg lar fremdeles fiskebasillen regjerer i kroppen min. At de kan se på det som en ”mangel” kan jeg ikke skjønne. At det ofte gjør meg mer enn løssluppen med sannheten bekymrer ikke meg, men dem. De prater så mye tull synes jeg, kan de ikke bekymre seg for noe annet isteden. Jeg har mitt eget ”hemmelige” lille vann inne i skogen, som jeg ofte søker tilflukt ved. Det er ikke stort, og ikke er det stor fisk der heller. Det som gjør det så godt å være der, er at der får jeg sitte i fred, bedrive tankesløs filosofi, samt at der er det ingen som finner meg. Jeg skal være den første til å innrømme at det til tider kan være meget kjedelig der også. Småfisk er ikke akkurat det jeg drømmer om, og jeg kjenner hvert et tre og det omkringliggende terrenget i detalj. Så det er aldri noe nytt og det skjer heller aldri uventede og overraskende ting. Men, det er et helt utmerket sted å stikke av til, det være seg for å slippe unna husarbeid, dugnadsarbeide eller andre ubehageligheter. Ikke er det mobildekning der heller, så ingen får mast på meg. Ofte sitter jeg der og drømmer om havet. Den som bare kunne ha kommet seg på havet, der storfisken råder grunnen og fremmede lyder ikke eksisterer. Bare lyden av bølgeskvulpet mot båtsiden, motorens lune dunkelyder, vindens forsiktig sus og et og annet måkeskrik.

Riktignok bor jeg nærme havet, og burde ha mer enn nok av muligheter til å følge denne drømmen, det er bare det at jeg til tider plages så inn i hampen med sjøsyke. Ikke har jeg penger eller plass til å holde meg med båt heller. Da en av mine mange naboer tilbød meg å låne snekka hans en dag, takket jeg lykkelig, men under tvil ja. Kreativ som jeg er forberedte jeg meg godt. Jeg hadde en ny og super ide om hva som skulle til for å lure de riktig store på kroken. Det lille verkstedet jeg hadde ordnet meg i garasjen kom godt med da jeg skulle sette mine ideer ut livet. En gammel mobiltelefon ble ofret og påmontert en stor trebbelkrok. Jeg er sikker på at det ikke finnes den kveitemadam, eller andre madamer for den saks skyld, som kan motstå fristelsen av en telefonsamtale. Likeså monterte jeg stor krok på en ølboks. Det finnes vel heller ikke den torskefar som kan motstå en kald øl.

Den store dagen opprant, endelig skulle jeg komme meg på sjøen igjen. Det var lenge siden sist. Bunkret opp med alt jeg kunne tenke meg å få bruk for, la jeg optimistisk i vei til båthavna. At det hadde vært en stor fordel å være båtvant, og at det heller ikke hadde vært dumt med båtførerbeviset avslørte seg raskt. Hva som skjedde før jeg kom meg ut på bøljan blå tror jeg at jeg holder for meg selv. Det er ingen vits å legge seg selv ut for narr heller.

Mens jeg tøffet utover mot plassen jeg hadde tenkt meg til kom det en lang gjesp, en virkelig lang en. Jeg var sliten etter alt arbeidet jeg hadde lagt ned på verkstedet, og jeg kom heller ikke til enighet med meg selv på spørsmålet som jeg grublet på. Hadde jeg lagt meg for sent, eller hadde jeg stått opp for tidlig? Nok om det, nå skulle det fiskes og det til gangs. Været var tålelig bra og hadde vært det en stund, så det var rolige dønninger. Kvalmen som steg i meg på grunn av sjøsyken var ikke verre enn at det gikk an å mestre den. Vel fremme var det bare å hive ut ankeret, gjøre de siste forberedelser for fisket, og sette i gang. Jeg valgte ølboksen først. Ganske riktig, mine antagelser slo til. En feit og fin stortorsk fant agnet fristende nokså umiddelbart. Lykken står den kjekke bi, og originalitet lønner seg tenkte jeg. Bekreftelsen fikk jeg da den ene etter den andre torsken fant veien over ripa. Sørgelig var det da en riktig stor fisk
stakk av med hele stasen. Jeg er sikker på at hadde ikke det skjedd, ville jeg ha fisket med ølboksen hele den dagen, og latt mobiltelefonen ligge til en annen dag. Så fornøyd var jeg med ølboksens fangstevener.

Før jeg satte i gang på nytt, denne gangen med mobilen, forvisset jeg meg om at alt utstyret var i orden. Jeg hadde så stor tro på denne nye ”oppfinnelsen” at jeg ikke turte å ta noen sjanser. Stang, snelle, sene og fortom fikk en grundig sjekk. Nedslippet gikk greit, og da jeg kjente at jeg hadde nådd bunnen, sveivet jeg inn et par meter slik at mobilen hang rett over den. Så tok jeg frem min egen mobil og
ringte til telefonen som hang der og dinglet i enden av snøret. Jeg regnet med at en av de mange kveitemadammene straks ville kaste seg over den, i grunnen så jeg for meg at det ble telefonkø der nede i dypet. Det gikk ikke mange sekundene før jeg fikk svar. Gjett om jeg skvatt.

”Seines eldresenter” svarte det i andre enden.

Jeg hadde ringt feil nummer. Gudskjelov. Ellers hadde jeg vel aldri blitt meg selv igjen. Nytt forsøk ble gjort, og denne gangen greide jeg å gjøre det riktig. Det gikk ikke mange sekundene før stanga sto i helspenn. Jeg tok tak i den og forventet et tungt svar der nede fra dypet, men det var akkurat som å sitte dønn fast.

- F… heller - tenkte jeg, skulle jeg miste telefonen før den fikk vist meg om den dugde eller ikke

Mens jeg røsket og slet så mye jeg bare turte for å få den løs uten å miste den, kjente jeg plutselig at det var liv i andre enden. At det var stort, virkelig stort, var det ingen tvil om. Selv om jeg hadde stilt snellebremsen så hardt som det går an, tikket det sakte men sikker mer og mer snøre av snella. Jeg så til slutt ingen annen råd enn å kutte tauet som ankeret var festet i, slik at det store dyret som satt i andre enden fikk taue meg rundt, til det ble så slitent at jeg ville ha en mulighet til å få dratt det opp til overflaten. Så, på kryss og tvers i Oslofjorden bar det. At vi ikke krasjet med verken Kielferga eller danskebåten er et under. Jeg kjenner fremdeles virkningen av de iltre støtene kapteinene gjorde med båthornene sine. Dype, lavfrekvente lyder, som får mer enn øyeeplet til å dirre, for å si det sånn.

Etter flere timer, jeg vet ikke riktig hvor mange, begynte farten å dabbe av slik at jeg kunne begynne å jobbe i mot det som befant seg der nede. Da jeg følte at jeg hadde fått det såpass langt opp at jeg ville ha en mulighet til å skimte hva det var, stakk jeg hodet over ripa og myste ned i dypet. Alt jeg så var en lys flekk som beveget frem og tilbake dypt dypt der nede.

”Jippi” tenkte jeg. ”Storkveite, rekordkveite, verdensrekordkveite”

Det fantes ikke ende på ord jeg satte før ordet kveite, slik at det ble et superlativ. ”Mega-, buss-, eifeltårn- ”osv osv

At jeg så den lyse flekken regnet jeg med kom av at kveita hadde lagt seg på rygg, den er som kjent mørk på oversiden og lys under. Overraskelsen jeg fikk meg da et hode plutselig stakk opp over ripa var større enn superlativene jeg hadde laget meg for å beskrive kveita jeg så for meg. Jaggu meg, det var ikke kveite. Jeg hadde fått Havfrue. Det lyse håret hennes hadde lurt meg, det var mer gyllent enn det går an å beskrive. Først ble jeg forundret, så trodde jeg det var en spøk, og så ble jeg livredd. Hva i all verden var det jeg hadde gjort?

Men havfruer er jo madamer de også, og agnet var jo mobiltelefon.

”Vær så snill slipp meg tilbake og ikke drep meg” sa havfruen før hun fortsatte

”Siden du har fanget meg, vil jeg være din slave for resten av livet, og gjøre alt du ber meg om. Absolutt alt. Den eneste betingelsen er at du holder tett om min eksistens”

Jeg tok henne i nærmere øyesyn, det var en vakker skapning. Like vakker som du kan se på tegninger og malerier, om ikke vakrere, så det må være de som har sett slike før meg. Ubeskrivelige former, bryster som skapt for gudene, hår som skapt for evigheten og et blikk som ville sendt et hvert atomkraftverk i nedsmelting umiddelbart.

- Gikk det virkelig an? - tenkte jeg, finnes de virkelig

Jeg måtte bare innse det, jeg hadde jo et lys levende eksemplar av arten rett fremfor nesen. Og attpå til, tilbød hun seg å være min slave. Det er nok mang en mann som har drømt om et slikt tilbud i løpet av livet, men jeg takket pent nei. Kone har jeg, og hva kunne vel en havfrue hjelpe meg med? Sette fisk på kroken? Da ville jo gleden ved å fiske ta slutt rimelig så raskt. Ikke kunne jeg bruke henne til å gjøre alt det kjedelige arbeidet for meg heller. Se bare for deg en havfrue med fiskeformet og slimete underkropp støvsuge. Nei takk, ikke kunne jeg vise henne frem til noen heller, og kona ville sikkert ha drept meg i sjalusi hvis hun skulle komme til å avsløre at jeg leflet med havfruer.

”Nei takk” svarte jeg, ”Etter å ha tenkt meg om tror jeg ikke det er så lurt”

Havfruen så overrasket ut over avslaget og tenkte seg om et lite øyeblikk før hun sa

”Hvis du bare lar meg leve, og fremdeles holder tett, kan jeg i stedet gi deg tre ønsker. Du kan ønske deg hva du vil. Jeg skal oppfylle dem alle sammen. Det fine er at du ikke trenger å ønske de med en gang. Du kan godt få oppfylt ønskene dine, ett etter ett, etter hvert som du kommer på dem” sa hun. ”Bare bestem deg, si de så høyt og tydelig, så vil jeg oppfylle dem”

Jeg hadde aldri i verden greid å motstå det bedende blikket hennes, og jeg ville uansett ha sluppet henne tilbake, så jeg takket ja til tilbudet på strak arm. Hun takket meg så pent hun kunne etter at jeg hadde løsnet kroken, og klemmen jeg fikk før hun forsvant i dypet kan jeg fremdeles kjenne godt når jeg lukker øynene.

Det var på høy tid å komme seg hjem, jeg var veldig sen i forhold til når jeg hadde varslet at jeg regnet med å være hjemme. Kanskje det var en leteaksjon på gang. Min egen mobil hadde jeg mistet et eller annet sted, kanskje havfruen hadde tatt den, så jeg fikk
jo ikke ringt og varslet fra om at jeg var i god behold. Tankene svirret rund i hodet mitt, var det virkelig sant det som hadde hendt meg, og hva i all verden skulle jeg ønske meg?

Det første ønsket mitt måtte være at jeg fikk nok penger til å kjøpe meg en båt. En stor og fin båt som jeg virkelig kunne kose meg på, og som også var godt egnet til å fiske fra. Jeg så for meg en slik privatbåt som Røkke har. Jo, det måtte bli det jeg skulle bruke mitt første ønske til. Høyt og tydelig sa jeg:

”Jeg ønsker meg så mye penger at jeg kan kjøpe meg samme type privatbåt som Røkke. Den skal være egnet til å fiske fra og jeg må ha så mye penger igjen at jeg kan utstyre den som jeg vil og ha råd til å drifte den”

Ingen ting skjedde. Vel nå bløffer jeg litt, for noe skjedde. På kaia stod en mer enn potte sur kjærring og ventet på meg. Siden jeg ikke kunne fortelle sannheten, ble hun bare enda surere, fordi hun selvfølgelig skjønte at jeg bløffet da jeg forsøkte å forklare årsaken til min mer enn lange tur på fjorden. Selv var jeg jo også skuffet, ingen ting hendte jo i forbindelse med ønsket mitt. Det var jo i grunnen for godt til å være sant om det skulle gå i oppfyllelse, og hva hadde vel havfruen å tjene på å holde sitt ord? Ingen ville ha trodd meg allikevel. Smilet kom imidlertid tilbake på leppene mine senere den kvelden. Det var super-super jackpot i lotto og hvem tror du vant? Riktig, det var meg det.

Båten ble innkjøpt og utstyrt etter alle kunstens regler. Kona fikk være med å bestemme det meste av interiøret. Blidere kone enn jeg hadde i de dagene tror jeg ikke du finner noe sted. Dagen for jomfruturen kom og det manglet ikke på misunnelige blikk da vi forlot havnen. Båten fungerte perfekt, jeg fikk fiske så mye jeg ville og ikke trengte jeg å eksperimentere med nye oppfinnelser for å skaffe meg oppmerksomhet heller. Det holdt i lange baner, ble nesten for mye, den oppmerksomheten jeg fikk på grunn av båten min. Ikke vugget denne båten så mye heller, den tålte atskillig mer sjø enn de snekkene jeg hadde lånt før. Helt fri for sjøsyke ble jeg ikke, men det var sjelden vi måtte avbryte turen på grunn av den. Etter hvert ble det kjedelig å fiske. Jeg fikk ikke så store fangster, og oppstyret rundt hellet mitt begynte å legge seg. Da kom jeg på at jeg fremdeles hadde to ønsker igjen. I lykkerus over båten hadde jeg nesten glemt det. Det fine med ønskene var at de var bare mine, så ingen kunne klandre meg for hvordan jeg forvaltet dem. Derfor sa jeg høyt og tydelig en gang jeg var alene i båten:

”Jeg ønsker meg fiskelykke ut av en annen verden”

Og ganske riktig, det ble fart i fiskeriene igjen. Rett som det var ble jeg avbildet i lokalavisen med fantastiske fangster. Ryktene om min fiskelykke spredte seg fort over det ganske land, og høflig som jeg er besvarte jeg alle forespørsler som jeg fikk. Det være seg om de kom som brev, mail eller på telefonen. Jeg har vel aldri i hele mitt liv løyet så mye som jeg gjorde da. Det eneste som plagde meg var
sjøsyken. Kunne jeg bare bli kvitt den, ville alt være perfekt. Jeg grublet litt frem og tilbake over spørsmålet, og tok min beslutning en gang sjøsyken var riktig ille mens jeg drev og fisket.

”Jeg ønsker at jeg aldri mer skal være sjøsyk og at ingen skal mase på meg om fiskelykken min mer!” ropte jeg ut i fortvilelse.

Og, poff, før jeg visste ordet av det satt jeg ved mitt eget lille hemmelige tjern igjen.

[Chris!]

Haha! Artig historie.

Det er ikke tvil om at dine dagdrømmer er mye mer spennende enn mine i alle fall

[JonasEriksen]

Haha, fantastisk!!

[Martin S]

Takk for (nok) en herlig historie KjellArne. Super lesning

[Bernt N]

god lesning, takk skal du ha!

[Håpefull]

Meget bra

[myru]

Nydelig og godt skrevet