FS Julekalender 22/12/2010

[onkelkim]

Havets Dronning

Det hele begynte for 10 år siden. Jeg var ute med mine foreldre i Malangen. Målet for meg som ung fisker var torsk og sei. Lite visste jeg at jeg skulle komme i kontakt med en av Norges mest myteoppspunnede fisker.

Den dagen i seg selv var en drømmedag. Nord-Norge viste seg fra sin beste side. En krystallklar blå himmel så langt øyet kunne se. Sola skinte sine varme stråler. Og sist, men ikke minst, havet lå helt speilblankt. I mine øyne kan man faktisk ikke ha det bedre…

Fisket var bra denne dagen. Med pers på både torsk og sei. Men det var ikke før jeg fikk kroket en liten hyse på 1 kg at vi nådde turens høydepunkt. Jeg begynte å sveive på hysa og etter å ha kommet om lag 40 meter opp fra bunnen smalt det til i den splitter nye Elbestanga. Fisken raste av gårde i et vilt utras…

Den gikk rett til bunns før den slapp. Deretter kunne jeg skuffet sveive opp det som var igjen av hysa. Etter denne opplevelsen satt jeg igjen med et inntrykk som de fleste sitter igjen med etter en tapt storkveite. Hva i alle dager var det der? Er det mulig? Var det noe jeg kunne gjort annerledes?

Før eller senere kommer man i kontakt med den mytologiske skapningen. Og det er nesten ingen fisker i Norge som kan måle seg med kveite både i rå styrke og utholdenhet. For meg personlig var kveita en fisk som man bare kunne drømme om. Som ung gutt så jeg bilder av Odd-Arve Gunderstads kveite på 161,2 kg og tenkte for meg selv: kunne den fisken jeg mista ha vært noe av det samme? Men faktum er at en liten kveite kan ha enorme krefter, så det er ikke godt å si. Jeg fulgte ivrig med i alle sportsfiskeblader og kunne se at flere og flere kveiter ble tatt ettersom årene gikk. Jeg var ikke fri for kontakter jeg heller, men jeg greide aldri å berge en skikkelig kveite.

I 2004 var neste gang jeg kom i kontakt med en kveite. Stedet var Sørøya. De som er litt kjent vet at Sørøya også er kjent som storfiskens rike og stedet huser flere verdensrekorder.

Det var den andre konkurransedagen under Sørøyfestivalen. Været var upåklagelig med blå himmel, lite vind og til dels varmt.

Vi var 4 fiskere ombord i båten og bestemte oss for å dra til en kjent plass som heter Sildboen. Denne grunna er omtrent rett nord for Sørvær, noen nautiske mil ut. Plassen er kjent for å huse mye fisk, da spesielt stor torsk og sei.

Men denne dagen var det ikke bare torsk og sei på Sildboen...

Etter å ha kroka en av de mange småseiene røsker det til noe forferdelig i stanga. 60 meter snøre raser av snella i et heftig tempo. Og jeg var igjen i kontakt med kveita. Dessverre var utfallet likt som forrige gang. En maltraktert sei og en skuffa Kim-Eirik. Begge gangene hadde kveita angrepet en levende fisk som satt på pilken jeg sveivet opp. Og mest sannsynligvis så har kveita bare gapet over kroppen på fisken uten å bli kroket skikkelig.

Jeg måtte forlate Sørøya uten kveite

Neste uke kom neste kontakt! Scenarioet var egentlig ganske likt. Egentlig helt likt bortsett fra locationen. Jeg var nå utenfor Sommarøy utenfor Tromsø. Været var helt fantastisk. Havet lå som et langt flak så langt øyet kunne se. Og sola skinte sine 20 varme grader.

Fisket derimot var ikke på topp. Utenom noen små brosmer hadde jeg ingenting å meddele om. Ikke før jeg greide å kroke en småsei ble det mer liv nede i dypet. Jeg tenkte for meg selv at: ”nu bit vel kveita på igjen” Og jammen ta fikk jeg rett også nå. Denne gangen fikk jeg faktisk føle vekta på fisken.

På den tiden hadde jeg ikke fått større fisk en 8,76 kg og dette var noe helt annet enn hva jeg hadde opplevd før. Jeg slet med å løfte fisken. Og etter noen få meters pumping satte fisken av gårde. Denne gangen et mer seigt utras. Det gikk ikke fort, men det var krefter i andre enden av snøret. Som alle gangene før så gikk det som det måtte gå... nok en tapt fisk. Denne kjentes stor ut! Og jeg var igjen meget, meget skuffet. Det måtte vel være min tur snart!? Nei, var svaret her. Etter dette la jeg fra meg fiskestanga i noen år…

Da jeg hadde hatt noen års pause med gaming, trening og diverse andre ting fikk jeg plutselig lyst til å ta frem fiskestanga igjen.

En varm sommerdag i 2007 var jeg tilbake i Malangen. Igjen med mine foreldre. Fisket var ikke av den beste sorten. Nok en gang kroket jeg en hyse og midtveis i vannet sto stanga plutselig i full fleks. Snøret forsvinner fra snella i et forrykende tempo, men som første gang så sier det stopp når fisken kommer til bunnen. Denne gangen var jeg ikke skuffa. Resultatet var som forventet og jeg kunne konstatere enda en tapt fisk. Disse kontaktene må kunne sies å være ren flaks og var ikke på noen som helst slags måte målrettet. Der og da bestemte jeg meg for at nok var nok. Nå skulle kveita fanges…

Jeg begynte å lese litt mer om fisken og dens biologi. Jeg leste tips og triks fra andre kveitefiskere, og kunne se at mange hadde hatt suksess under målrettet kveitefiske. De hotteste plassene var visstnok Vannøya, Røst og Saltstraumen. Jeg ringte min gode fiskekompis Øyvind og spurte om han kunne tenke seg å være med til Røst neste vår. Han var meget ivrig og jeg fikk et kontant ja som svar. Grunnen til at jeg valgte Røst var rett og slett fordi at jeg alltid hadde hatt lyst å dra dit. Fantastisk natur, seifiske i verdensklasse og ikke minst, kanskje Norges beste kveitefiske. Vi hadde booket tur hos Røst Havfiske den siste uka i mai i 2008. Vi begynte forberedelsene tidlig og handlet inn nytt utstyr i form av sneller, stenger, shads og alt annet som hører med.

Da vi endelig begynte å nærme oss datoen gikk dagene sakte. Og vi kunne ikke gjøre annet enn å se på kveitefilmer på nett for å stille den verste lysten.

Da tiden endelig var inne sprengpakket vi bilen med alt for mye utstyr og satte kursen ned mot Røst. Etter en hel dags kjøring var vi endelig framme. Ferden over med ferga var litt heftig, med stiv kuling rett fra vest. Men vi kunne konstatere at vinden skulle løye neste dag, så vi skulle nok komme oss utpå. Da vi endelig våknet opp, litt forsinket dagen etterpå, kledde vi på oss og pakka ”skreppa” og begynte den lange ferden ut mot Røsthavet. For oss som aldri hadde vært der før var det direkte skummelt å kjøre ut mot havet da leia ut er en labyrint av skjær, holmer, grunner og øyer.

Været utpå var bedre enn forventet, men vi var ikke vant til å være ute på det åpne hav i småbåt. Vi bestemte oss likevel for å fiske, og la oss på måfå en plass midt utpå Røsthavet.

Dette skulle vise seg å være lurt. På tredje nedslipp tok noe pilken min på 13 meters dyp. Fisken jeg hadde kroket dro av gårde i en vanvittig fart. Når fisken akselererer under utras vet du hva du har på… Da fisken hadde dratt av gårde med drøyt 150 meter snøre stoppet den. Men dumme som vi var så kjørte vi ikke etter og braiden sleit av mot noen steiner. Jeg var ikke skuffet; mer sjokkert. Men man lærer så lenge man lever…

Det ble med den ene dagen med godt vær. Neste dag kom kulingen, og det ble landligge. På den tredje dagen kunne vi endelig komme oss ut igjen. Vi planla å ligge hele dagen etter kveite. Vi fant en plass vi syntes så lovende ut og la oss til å drifte. Etter vel 20 minutter på første driftet kjente jeg et dunk i jiggen. Instinktivt ville jeg rive til i et mothugg, men greide å beherske meg. Jeg ventet til jeg kjente litt tyngde og satte mothugget. Det var ikke bom stopp, men det var en anstendig fisk. Fisken var relativt rolig de første 10 meterne, men så satte den kursen ned mot bunn i et seigt utras. Etter dette kom fisken ganske villig med opp. Da kveita nærmet seg kunne vi se at det var en fisk av ok kaliber. Fisken ble berget uten noen form for dramatikk, og min første kveite var et faktum. Endelig satt den og jeg jublet vilt og hemningsløst. Det som ga utteling denne gangen var en Giant jighead med en Storm GT kropp.

Vekta var 12.5 kg. En anstendig førstefisk syntes i hvertfall jeg.

Allerede på neste drift kom vi i kontakt med en ny kveite. Denne gangen var det Øyvinds tur. Også denne kveita hadde latt seg lure av en GJH. Men denne fisken virket større. Mye større…

Da fisken etter hvert hadde tatt om lag 100 meter snøre, bestemte vi oss for å kjøre etter. Da vi hadde kjørt inn slakken kunne vi konstatere en enorm tyngde. Øyvind sleit, løftet, bannet, men fisken ville ikke lette fra bunnen. Og etter om lag en time sleit krokfestet og et monster var mistet…

Uka på Røst gikk uten de store fiskene i båten, men Øyvind hadde enda en kveitekontakt. Den 6. dagen lå vi på en torskegrunne og fisket. Midt i sjøen biter en fin fisk på. Den tar først 10-15 meter snøre fra snella, men Øyvind pumper opp fisken uten problemer. Men så helt uti det blå, bråsnur fisken og setter av gårde. Akkurat som forrige gang. Denne virker enda større og vi må kjøre etter igjen. Og det samme skjer. Ikke snakk om å få løftet fisken fra bunn. Igjen står vi en god time og løfter på fisken. Vi står faktisk begge og løfter samtidig på stanga, men det var ikke mulig. Ting skjer og braiden slites av. Kjipt å miste sin livs fisk med noen få dagers mellomrom.

Resten av året gikk uten kontakt med havets dronning. Jeg fikk noen få prinsesser på seinhøsten, så etter mitt første år som ”kveitefisker” hadde jeg et totalt antall på 4 kveiter. Jeg sa meg fornøyd, men kunne egentlig tenkt meg og fått en litt større enn den på 12,5 kg.

I 2009 hadde jeg virkelig tenkt å satse hardt på kveite. De som kjenner meg vet at jeg hadde et forferdelig kveiteår. Noen kunne sikkert sagt seg fornøyd med det resultatet man endte opp med til slutt, men med all den tiden jeg la ned så hadde jeg kanskje fortjent mer enn jeg fikk.

Den første kveita kom i form av en liten skapning på omtrent 2,5 kg. Det var under pilkefiske etter skrei på Malangsgrunnen. Samme dagen kom jeg i kontakt med en litt større kveite. Når vi fisker etter skrei så slipper vi pilken ned på bunnen og fisker oss sakte oppover mot overflaten. Men denne gangen slapp jeg pilken ned til bunnen og sveivet opp i en rasende fart. Midtsjys så biter det på en anstendig fisk. Fisken drar ut ca. 30 meter før jeg kan begynne å pumpe den opp.

Etter noen minutters pumping kommer fortommen til syne, og jeg hører ”kveita”. Skipper Cato tar frem langhøtten og gjør seg klar til berging. Fisken er muligens ny pers og om lag 10-15 kg. Dessverre slår kveita seg av høtten, suser ned til bunnen og sliter av fortommen i samme slengen. Kjipt, men som dere ser på filmen så er tar jeg det egentlig med fatning:

En meget interessant tur jeg og Øyvind hadde i 2009 var rett utenfor hjemplassen min. Vi hadde leid robåt og skulle satse etter kveita.

Det var den siste dagen i april og været var aldeles hustrig. Vi rodde oss ned mot en kjent kveiteplass og la oss til å drifte. Dessverre for vår del hadde vi ikke tenkt på at det var en meget strømutsatt plass. Vi fór av gårde i en vel heftig fart, og da vi endelig tok årene fatt sto vi bom fast i strømmen. Vi prøvde å ro oss fremover, men til liten nytte. Vi var nødt å sette kursen inn mot land. Det funket heldigvis og vi kunne puste lettet ut. Da vi endelig hadde kommet oss inn i roligere farvann, kunne vi begynne å fiske igjen. Her var det virkelig aktivitet. Vi hadde napp i hytt og gevær, men det eneste vi fikk opp var jigger med avklipte haler. Enkelte av fiskene fulgte jiggene helt opp til båten. Men de ville ikke bite skikkelig. Vi prøvde å modifisere jiggene med trebler i halen, men da ville de ikke ta. Så det ble atter en tur uten kveite.

Vi hadde flere turer utover sein vår/tidlig sommer, men uten de store resultatene. Ikke før en varm sommerdag i midten av juli tok det av igjen. Og denne dagen var en av de fineste dagene jeg noensinne har hatt på havet. Vi var ute med Marcus på en av hans godplasser.

Etter knapt 5 minutter er det noe som lukter på jigen min. Jeg venter til jeg kjenner litt tyngde og smeller til.

Det var en liten fisk på 6,5 kg. Dessverre ble denne fisken min største kveite for året. Senere denne dagen fikk jeg dog på en mye større fisk. Igjen hadde jeg is i magen og ventet til jeg kjente tyngde. Fisken raste 50 meter og snella hylte som en vill katt på extacy. Men det ble med utraset denne gangen. Kveita slapp uventet, og jeg lirte av meg noen saftige nordnorske gloser.

Uka etterpå var vi tilbake på samme plass. Øyvind perset med en fisk på 35,5 kg og jeg mista en svær fisk. Denne føltes tung ut! Men den glapp dessverre også. Jeg innså at det rett og slett ikke var mitt år.

Det ble noen flere turer etter kveita. Disse turene var givende da teamet fikk mye kveite, men ikke jeg. Øyvind og Marcus perset. Og kunne vel strengt tatt si seg fornøyd med det året. For egen del ble en rekke nye metoder testet etter kveita:

De nye metodene viste seg å være særdeles ineffektive

Før 2010 ble det investert i nytt utstyr. Både ny stang, snelle pluss et hopetall av nye jigger. Disse viste seg å være meget gode, spesielt snella fikk kjørt seg…

Årets første kveitetur var i midten av april. Denne turen var nøye planlagt, da Vilhelm hadde ytret et ønske om å fiske kveite før han dro innover til Indre Troms. Jeg kontaktet den lokale kveitekongen Frank Nikolaisen, og forhørte meg om muligheten for en guidet tur på yttersia. Da Frank sa ja skjønte jeg fort at det var muligheter for å perse.

Da dagene endelig begynte å nærme seg var det meldt godt nordnorsk mainnskjitvær. Regn og kuling fra vest lovde ikke godt, men det var fortsatt håp i hengende snøre. Da jeg hentet Vilhelm på flyplassen så det ikke lyst ut. Regn og kuling akkurat som meldt, men det var en mulighet til å komme seg ut på fredags morgen/formiddag. Jeg og Vilhelm hadde en testtur dagen før, den turen ble kort fortalt blåst bort og eneste fisken var en liten taragjedd.

Neste dag... Vi sto opp i firetiden og kjørte ut til Hansnes der Frank stod og ventet på oss. Vi hoppa om bord i den 15 fots store Lassebåten og satte kursen mot yttersia. Været var ok, tåke, men nesten ingen vind. Vi putret ut mot Franks første vakkerplass og forventningene var ganske store. På den første plassen hadde vi noen få kontakter, men ingen som ville ta skikkelig. Strømmen og vinden gikk mot hverandre og det ble ingen gode drift. Vi la kursen mot neste vakkerplass, og her var forholdene mye bedre. Vi drifta med omtrent en mil og mulighetene var til stede for kveite. Vi hadde flere hugg her og etter 15 minutters fiske satte jeg jiggen fast i bunnen. Jeg røska og sleit for å komme meg løs og jiggen løsnet etterhvert. Jeg sveiva litt opp og tenkte: ”skal jeg sjekke om det er dritt på jiggen?” Men jeg ombestemte meg og slapp ned til bunnen igjen. Det var bunnnapp med en gang. Snakk om uflaks, men nei… Bunnen begynte å røre på seg. Og Talicaen begynte å synge... Ikke fort, men seigt. Jeg begynte å ane ugler i mosen. De første par meterne føltes ikke fisken så tung ut. Da jeg fikk den rett under båten, var det andre boller. Jeg kunne utdypet dette mye mer, men det meste har vel blitt sagt allerede. Jeg lar en film vise hvordan dette utspilte seg…

Og hvordan det føltes å få en sånn fisk?

Tja, jeg var ikke pratanes til på flere timer. Storfiskskjelven satt i kroppen lenge. Og jeg levde i syvende himmel resten av dagen. Jeg kan i grunn leve på denne fisken lenge, men jeg har ambisjoner om å perse igjen neste år…

God Jul. Mvh. Arne Magga Buljo

[Vilhelm]

Knallbra Kim. Skjønner ikke at du gidder fiske kveite lenger jeg

[Helge S]

Herlig luke.

Tusen takk og God Jul.

[stein]

Super luke.

[Carla]

Konge luke

[Karleif]

Gleder meg til eg får tid til å lese denne.

[PRH]

Knall luke!

[piscator]

fantastisk luke, beste så langt. Hadde nesten fortjent å være luka den 24. dette. Kveita er jo selveste julefisken (ved siden av torsk og karpe)!

Og gratulerer med en av tidenes mest fortjente fisk, etter så mange missede storkveiter.

Kjenner at fiskesuget kommer med voldsom kraft her jeg sitter og leser denne tråden. Kun fire og en halv måned igjen til neste støt etter storkveita! Jeg gleder meg allerede som en unge!

[Rage]

Veldig bra Kim, hvorfor skriver ikke du mer?

[Martin S]

Det ser ikke kjipt ut det der ass. Finfin luke Kim

[Ivar Magne]

Flott luke Kim

[permagnar]

Sweet! Dette her var jaggu bra lesning :-D Takk for bidraget!

[potbelly]

Meget bra!!!

[piscator]

Skjønner ikke at du gidder fiske kveite lenger jeg

he he, sannsynligheten for at han skal toppe dette er nok liten, men det er kanskje ikke noe mål i seg selv? Kveitefiske er lett å bli hektet på uansett...! Kombinasjonen av spektakulære naturopplevelser, store, brutale og litt vanskelige fisk som også er fantastiske som mat er uslåelig!

[AreBare]

Dette var en skikkelig bra luke. Kveitefiske ser utrolig moro ut.

Endret December 22, 2010 av AreBare

[L K]

Flott luke

[Ginny]

Dritbra! Hvor lang tid tok fighten?

Lykke til i jakten videre!

[Vilhelm]

Fighten tok såvidt jeg husker 45 minutter. Correct me if I'm wrong Kimbo

[onkelkim]

Ja, var rundt 45 minutter med heftig heftig fighting før kveita var berget.

[Trond]

Kanonluke!

Enig med Rage, skriv mer!

[boganis]

Flott luke om den edle flatfisk! Tresifret pers er ikke å kimse av

[Iversen]

Kjempebra luke dette, og kveite over 100 kg er ikke mange forunt

[Chironomus]

Håhåhå, for eit monster! Bra luke!

[TORMOD74]

Nice . Flott luke..

[Millionas]

Flott lesing!