Ekspedisjon Lagarto Cocha 2003, del II

[Audun]

Tobias og resten av guidegjengen sitter i båtene og følger spent med. De ler så de griner hver gang fisken hopper og river snøre av snella, jeg vasser med gjørme til knærne og konsentrerer meg maksimalt. Etter vel 15 minutters intens drakamp kan drømmefisken kanes på land til vill jubel. Min første arapaima veies til 33 kilo fordelt på 1,59 meter. Etter fotoseansen får fisken friheten tilbake. Jeg løper jublende bortover mudderbanken med armene i været, og bukker dypt for guidegjengen som klapper for en noe nervøs fiskefight. Jeg har fått en arapaima!

Ah, jeg har fanget en arapaima!

Fakta: Arapaima gigas

Jeg så den massive fisken for første gang avbildet på en nettside for eksotisk sportsfiske. Den nederlandske fiskeren gliste bredt, og på krittavlen ved siden av ham sto det 57 kilo. Den brede fiskekroppen med rødlige skjell og et underlig hode etset seg fast i hodet mitt.

Det sies at de "tre store" blant troféfiskene i ferskvann er den russiske støren, pansergjedda i USA og nettopp arapaimaen. Dette er det sikkert ulike meninger om, men arapaimaen fortjener uansett en plass blant tungvekterne. Denne utrolige fisken tilhører en orden som har fått navnet Osteoglossiformes og den tilhørende familien Osteoglossidae. Gruppa inneholder kun sju ulike arter som finnes i de tropiske delene av Afrika, Sør-Amerika, Asia og Australia. Denne vide fordelingen verden over er nok et bevis på at kontinentene en gang hang sammen, og at artene også fordelte seg og overlevde etter kontinentaldriften. De omtales ofte som levende relikter fra tidligere, biologiske perioder – et levende bevis på at eldre tilpasninger fortsatt kan overleve. Fossiler funnet i dag viser faktisk at disse "primitive" beinfiskene har utviklet seg ekstremt lite, hvis noe i det hele tatt. Arapaimaen er også meget spesiell reint biologisk, og har en ytre morfologi og en indre anatomi som fascinerer.

Arapaimaen lever i et miljø der vannstandssvigninger er vanlig, og de er tildels store i løpet av et helt år. Fisk som låses inne i grunne laguner eller større jungelinnsjøer har utviklet en kompensasjonsmekanisme for disse forholdene. Grunt vann med liten omrøring inneholder lite oppløst oksygen ettersom tiden går. Blant flere arter med de samme tilpasningene har også arapaimaen utviklet lunger for å utnytte oksygenet over overflaten når forholdene i vannet når grensen for overlevelse. Den kan derfor skifte mellom vanlig gjelleånding og lungeånding. Betegnelsen "lunger" er imidlertid noe misvisende, for selve respirasjonen foregår i svømmeblæren. Hos arapaimaen er denne modifisert, sterkt foldet og består av et vev med ekstremt rik blodtilførsel. Vevet inneholder derfor mange små blodårer. Fisken går til overflaten, gulper i seg luft som transporteres ned i blæren via en kanal og oksygenet overføres så til blodet via det spesielle vevet i blæreveggen.

Et annet karaktertrekk hos arapaimaen er den spesielle tungen i munnhulen. Familienavnet "Osteoglossidae" gjenspeiler denne anatomiske særegenheten. "Osteo" betyr bein og "glosso" betyr tunge. Den ligger nederst i munnen som tungen gjør hos oss mennesker, utgjør basisknokkelen for gjellebuene og er i tillegg utstyrt med små skrapetenner. Funksjonen er lite kjent, men sannsynligvis er den med på å holde effektivt på byttet like før det entrer svelget og føres videre ned i magesekken. Indianerne fortalte oss at de skjærer beintungen ut av fiskehodet, legger den i maurtuer slik at maurene spiser den rein for kjøttrester før den så tørkes. Det de sitter igjen med er en massiv rasp som de bruker til å file og finpusse blant annet båtskrogene med.

Arapaimaen er en unik fisk i det neotropiske artsspekteret. En lignende art innenfor den samme familien heter arawana, men oppnår ikke de samme vektene som arapaimaen. I tillegg er også arawanaen betydelig mer overflateorientert. Arapaimaen kjennetegnes ved en langstrakt kropp med et tilnærmet sirkulært tverrsnitt, store og harde skjell med en rødlig kant (mer uttalt hos de voksne individene), kroppsfinner plassert langt bak mot halen og et stort og beinete hode med raspetunge. Neseborene er store og muslingformede, de små øynene sitter langt framme. Munnen er underbitt og tenner på under- og overkjevebeinene mangler fullstendig.

Arapaimaen går for å være verdens største ferskvannslevende fisk. Det er mange forskere som mener at den russiske støren kan bli noe større, men det skal finnes sikre opplysninger om arapaimaer opp mot 5 meters lengde! Vår guide Tobias var også enig i dette. Han hadde selv fanget fisk på nærmere 4 meter, og hadde sett større fisker. Veksten hos arten er interessant. Det har lenge vært vanlig å tro at den vokser meget sakte. Nyere oppdagelser viser imidlertid det motsatte. Etter tre år går det an å dele fiskene inn i tre ulike vektklasser: Ettåringene veier rundt 10 kilo, toåringene mellom 20 og 30 kilo og treåringene når vekter på mellom 40 og 60 kilo! Denne enorme tilveksten har nok sitt utspring i varmt og produktivt vann året rundt. I tillegg er også mattilgangen i tropiske vann enestående. Mindre arapaimaer har en tendens til å holde sammen i større grupper, mens de største fiskene er solitære jegere som holder til i stilleflytende elveloner, laguner og jungelinnsjøer.

Under vårt fiske fikk vi etterhvert oppleve en fiskeadferd helt utenom det vanlige og det vi tidligere har opplevd. Store fisker kan helt tydelig gå sammen om å avgrense og samle byttefisk før de så går til resolutte angrep. Et annet og nylig oppdaget adferdsmønster, er forbundet med gyting. Generelt sett kan fisk deles inn i ulike grupper som bestemmes av hvor mye tid de legger i oppfostringen av nytt avkom. Noen legger eggene, befrukter dem og forlater så gyteplassen – yngelen overlates fullstendig til seg selv. Andre arter bruker betydelig mer tid på yngelpleien, og arapaimaen er en slik art. De går sammen i par, bygger et reir i vegetasjonen og passer eggene og yngelet. De unge fiskene holder seg i nærheten av foreldrene til de har nådd ettårsalderen. Etter dette klarer de seg på egen hånd.

Arten har i mange generasjoner vært utsatt for menneskets hensynsløse utnyttelse. Den var lenge sterkt truet på grunn av overfiske og nesten utryddet i enkelte neotropiske regioner.

På grunn av fredningsplaner og fiskeforbud har arapaimaen gjenvunnet områdene, også takket være den raske veksten og de hurtige generasjonsskiftene. En slik artsjuvel må virkelig bevares og et forsvarlig sportsfiske kan være én mulighet for å sikre videre vekst og overlevelse.

Fra jungeldagboka

25/1-03

Ny morgen! Jeg, Geir, Espen, Lene og Yngve reiser nedstrøms på leit etter malle og mulig arapaimakontakt. Helt siden turen startet har jeg hjulpet Lene med alt av praktisk fiske, og agner derfor opp for henne denne gangen også. Vi kaster ut i en sirkelformet og relativt liten høl som viser seg å være dyp. Etter kun 12 minutters fiske runner det hos Geir, ambassadeuren gir fra seg line i et rolig tempo. Mothugget sitter, det stanger tungt midt i hølen. Vi andre sveiver opp og kan konsentrere oss om å få Geirs fisk velberget på land. "Paiche, moi grande. Grande!" roper Gilermo, fisken virker meget stor. En gedigen fisk viser seg omsider i et voldsomt plask, og Geir skjelver og svetter. Båten dreier rundt og fisken forsvinner i det grumsete vannet. Helt inne blir jeg beordret til å lande den. I første landingsforsøk skremmer jeg den så den slår med halen og pisker elvevann over alle sammen – snakk om krefter! Vi velger å avslutte kampen fra land, og etter nok et par runder kan Espen og Geir lande fisken i fellesskap på en mudderbanke. Den flotte arapaimaen veies til 48 kilo fordelt på 1,74 meter. Et eventyr av en fisk!

Tommy forsøkte seg med lett utstyr og et frilinemeitet willys-hode.

Middag! Vi blir for seine for mallesatsinger nede i utløpet ved grensvaktene, og satser i stedet arapaima lenger inn i paradiset. De store fiskene vaker i digre virvler også her. Vi prøver en drøy halvtime i hver elvelone, så forflytter vi oss. Fisket går noe tregt, så vi slår i hjel tida med fotografering og samtaler om hvor godt fisket har vært til nå. Det blir en del bilder av ferskvannsdelfinene som oppviser et fantastisk skuespill mot kvelden. Ved vårt siste stoppested kaster Yngve ut sitt agn i nærheten av vegetasjonsbeltet nærme båten og har i utgangspunktet ikke særlig tro på prosjektet. 12 minutters venting – pang! Igjen har en arapaima snust opp agnet og kampen er plutselig i gang. En halvt gal herr Ask fighter vilt med en fisk som vi tror er betydelig større. Etter endt kamp og ville basketak i gjørma kan Yngve dra på land en diger fisk som veies til 40 kilo fordelt på 1,64 meter. Med ansiktet fullt av gjørme skriker han ut i kveldsmørket. Vi har faktisk klart å fange det vi trodde var totalt uoppnålig – og attpåtil hver dag siden vi slo opp campen.

26/1-03

Helt utrolig at vi klarer å stå opp før det lysner. Jeg er dødstrøtt, men hva gjør en ikke for nye arapaimafighter? Espen er litt fortvilet over dårlig fiske de siste dagene. Til nå har alle fått arapaima unntatt Espen og Tommy. Jeg legger sammen to og to og kan berolige med, at begge vil før eller siden fange drømmefisken. Så mye fisk på avgrensede områder må bety suksess. Tross slappe kropper erobrer vi jungelmorgenen før sola sniker seg opp over løvtaket.

Jeg, Tommy og Espen tar en kano, laster opp og padler mot lagunen der jeg fikk min arapaima. På halvveien møter vi Tobias og José som allerede har vært lenge oppe og sikret fersk agnfisk til oss. Vel framme på mudderbanken ser vi med en gang, at aktivitetsnivået er betydelig lavere enn de foregående dagene, men taklene går likevel i vannet. Som avtalt kommer Geir og de andre noe seinere, og jeg bestemmer meg for å være med båten. Tobias har nemlig tipset om nok en ny lagune lenger opp i elva. Espen og Tommy blir igjen. Vi får et knippe ferske willys før vi setter kursen mot ny plass og nye muligheter.

Vi ankommer en avlang og noe dypere lagune, hopper ut av båtene og labber inn med utstyret. Umiddelbart spotter vi store arapaimaer, og for første gang på turen ser vi at Tobias virkelig signaliserer storfisk. "Moi grande. Dos metros!" Geir oversetter og sier, at fisken må være godt over 2 meter og kanskje nærmere 100 kilo. Dette begynner å bli storfisk selv for Tobias og guidene. Etter en halvtimes fiske med stadige agnskifter på grunn av innpåslitne og sultne pirayaer, kroker Geir en ursterk fisk som han ikke får lettet på med havfiskeutstyr en gang. Den går seinere av med seieren, Geir fortviler – det kan ha vært den virkelig store. Vi bryter omsider opp, og arapaimaene vaker midt i lagunen som en siste hilsen og et tegn på overlegenhet. Hardt å se så mye storfisk uten å komme i kontakt med dem.

Kvelden går med til mallefiske i munningen ved millitærstasjonene uten videre hell. På veien hjem prøver vi nok en mallesving som ligner svingen ved San Fransisco-campen etter tips fra Tobias, men heller ikke her klarer vi å lure mallene til hugg. Vel hjemme skriver vi av oss dagens inntrykk og erfaringer i dagbøkene, ønsker hverandre en god natt og går mot teltene. Vi kommer imidlertid ikke særlig langt for opp fra elveskråningen kommer Tobias flirende med en meterlang grå kaiman i hendene. Det blir stor oppstandelse, og vi fotograferer den stilige skapningen før den bæres ned til strandkanten igjen. Vi beundrer den flotte skapningen. Straks den slippes fri forsvinner den med lynraske bevegelser. Tobias er og blir en utrolig kar, både seint og tidlig!

Vi fotograferer Tobias` kaiman på nært hold - helt rått!

Fakta: Tilpasninger

Tropiske fisker blir påvirket av de samme faktorene som fisk i tempererte områder, og disse faktorene kan blant annet være temperatur, vannstand, strøm, mattilgang, og konkurranse mellom artene. Hvorfor artsmangfoldet er så stort er det vanskelig å svare presist på, men noe av svaret ligger nok i det tropiske klimaet og hvordan dette påvirker fiskene. Klimaet i regn-skogene er mildt og lite varierende sett i forhold til andre klimasoner på kloden, og dette skaper gunstige forhold for liv. Vannet er varmt og produktivt året rundt og temperaturen varierer lite. Selv om året i regnskogene deles inn i tørkeperioder og måneder med mye nedbør, blir det feil å snakke om spesifikke sesonger siden klimaet er såpass stabilt. I noen områder kan det likevel være store vannstandsforskjeller. Laguner kan avgrenses fra hovedløpet og sideelver kan tørke ut under de strengeste tørkeperiodene. Til forskjell fra arter som lever under kjøligere forhold, kan arter i den varme og produktive regnskogen reprodusere oftere. Dette gir muligheter for rask spesialisering og tilpasning siden generasjonene følger tett på hverandre. Artene takler derfor naturlige miljøsvingninger godt.

Reproduksjon og gyting kan fungere som et godt eksempel på hvordan fisk i tropene har tilpasset seg miljøet de lever i og skiftningene de må takle. Når regntida setter inn stiger sideelvene, avgrensede laguner og jungelinnsjøer blir større, hovedløpene tilføres mer vann og områder som før var tørt land oversvømmes. Under denne viktige perioden tilføres elveløpene viktige næringsemner fra landjorda og fiskene får betydelig større plass å boltre seg på. Fisken fordeles utover et større område, og sjansen for å bli et lett bytte minker betraktelig.

Elvene i Amazonas har et enormt nedslagsfelt og tilføres vann fra ulike geologiske lokaliteter. Dette har mye å si for hvordan fiskene fordeler seg i elvene avhengig av hvilke miljøkrav de ulike artene har, og under hvilke forhold de trives best. Det er kjemiske faktor som pH, næringstilgang og oksygeninnhold som påvirker denne fordelingen av fisk i tropene i størst grad. Disse faktorene virker sammen med strømforholdene i elvene, og setter standarden for to ulike hovedtyper, hvitvannselver og sortvannselver.

Hvitvannselvene har fått denne betegnelsen på grunn av det grumsete og hvitblakkede vannet. Grunnen til at vannet er såpass farget skyldes store mengder oppløst materiale og et høyt partikkelinnhold. pH-verdiene i denne elvetypen ligger på rundt 7, næringsnivået er relativt høyt og oksygeninnholdet er i snitt høyt store deler av året. De aller fleste store hovedelveløpene i tropene er hvitvannselver, og under regntida flommer hovedløpene over og tilfører laguner og større jungelinnsjøer vann. Når tørketida setter inn igjen faller vannstanden betraktelig i lagunene, det oppløste materialet synker og avsettes på bunnen og gjør vannfargen betydelig klarere.

Dersom sollyset ikke blokkeres av trær og tett vegetasjon vil det oppstå store planktonoppblomstringer på grunn av det høye næringsinnholdet i det klare vannet. Forholdet er noe anderledes i laguner og jungelinnsjøer der nedbrytningen av biomasse er større. Her vil oksygeninnholdet i vannet være betydelig lavere og det er i slike områder vi finner fisker med spesielle tilpasninger til nettopp dette. De fleste artene som lever under disse forholdene har utviklet lunger i tillegg til de vanlige gjellene, og kan utnytte luft over vann eller løst oksygen i smale overflatelag. Disse artene har også utviklet spesielle strategier for oppfostring av nytt avkom og tilpasninger som å bære på levende yngel i munnen og reirbygging er vanlig. Dette kan nok være metoder for å bevare og beskytte egg og yngel under dårlige oksygenforhold.

Så til den andre elvetypen, sortvannselvene. Betegnelsen er dekkende i og med at vannfargen er vidt forskjellig fra hovedløpenes blakkede vann. Sortvannselvene er ofte mindre og intime sideelver dypt inne i skogene og kan være urørte perler med utsøkt natur og et spennende sportsfiske. Vannet i sortvannselvene kan til en viss grad sammenlignes med våre hjemlige myrtjern og skogsvann, og inneholder mye oppløst, organisk materiale i form av humus, som igjen gir surt vann. pH-verdiene ligger ofte så lavt som 4 til 5. Oppløste næringsemner er det lite av, og elvetypen regnes derfor som næringsfattig. Oksygeninnholdet i disse klare elvene er stort sett høyt nok til å underholde mengden fisk, men der nedbrytningen av biomasse er høy vil fisketettheten og artsmangfoldet være betydelig mindre på grunn av et lavt oksygeninnhold.

I elver eller deler av elver der miljøet er gunstig med tanke på næringsinnhold og vannkvalitet vil det oppstå større ansamlinger av fisk i store samfunn. Her er tilpasningene mange og forskjellige og ofte er fisketettheten høy fordi insektlivet også er høyt. Et godt eksempel er fiskearter som lever der mengden nedfallsløv fra trærne langs bredden er stor. Slike plasser trekker mange insektarter til seg og fisken er sikret stabil næringstilgang store deler av året. Tilpasningene disse fiskene viser til er mildt sagt imponerende. Det finnes en rekke arter som har utviklet slanke og bladformede kropper, en munn med sterkt underbitt og et godt syn for å kunne lure seg innpå bytter i overhengende vegetasjon nær elvebredden. Straks byttet er lokalisert kan disse artene hoppe ut av vannet og fange det. I sortvannselvene finnes også robuste og hardføre fiskearter som gyter selv under ekstremt lave pH-verdier.

Alt i alt viser begge disse elvetypene et artsspekter med imponerende løsninger på de grensene miljøet setter og livsstrategiene hos fiskene er mange. Som sportsfisker er det viktig og ikke minst spennende å kunne slik sportsfiskerelatert biologi, og det kan fungere som et nyttig verktøy i jakten på ulike arter og troféfisker.

Fra jungeldagboka

27/1-03

"Arapaimaaaaaaa!" Ropet gjaller i lagunen, og Geir har klart det igjen. Ambassadeuren strippes for sene i første utraset og stanga tvinges mot vannflaten. I en grom virvel stikker fisken mot en samling grove stokker inne ved land, men Geir beveger seg fint å klarer å snu storfisken med kurs for åpent vann igjen. Jungelmorgenen er ny og fristende og vi er nå i en ny lagune etter nok et tips fra Tobias og José. Båten kunne vi ikke kjøre helt inn på grunn av vannstanden, men ved hjelp av Danilos retningssans og lokalkunnskap gikk fotturen med kanoer på skuldrene og sekk på ryggen i riktig retning. Vi hadde aldri i livet klart å finne denne godlagunen på egen hånd. Etter en flott fight kan jeg få æren av strande en enorm arapaima til Geirs ville gledesutbrudd. Vi er slitne etter fighten og ikke minst klissvåte og møkkete – arapaimameitet i et nøtteskall. Den veies til hele 55 kilo fordelt på 1,78 meter. Morgenen har altså begynt meget bra og vi holder stand når det gjelder snittvekt på over 30 kilo – helt rått! Bare det å få en arapaima var jo rein ønsketenkning hjemme i Norge.

Espen venter ennå på det ultimate og første arapaimanappet, og fortvilelsen er til å ta og føle på nå. Vi satser også på kvelden i den samme lagunen, men nappene uteblir. Yngve mister imidlertid en stor fisk som styrer inn i stokkene inne ved stranda, gjør et massivt hopp og kvester fortommen som sytråd mot stammene. Inne i kilen der Espen fisker patruljerer de riktig store, men ingen biter. Vi bryter opp og padler hjem i mørket akkompagnert av Danilos plystring og den massive veggen av alle jungellydene.

Nok en minimalle, visstnok ekstremt giftig.

28/1-03

Nok en ny arapaimamorgen. Helt tydelig at fisket dabber noe av straks vi har kroket og fightet et par fisker på plassene. Dette er for øvrig ganske symptomatisk for specimenfiske etter store fisker på grunt vann. Det virker som om de lukter lunta og skjønner hva som foregår. Espen og Geir forsøker seg igjen i utkanten av kilen til venstre for stokkene i lagunen der Tommy fikk sin første. Store fisker ruller over agnet, men nekter å ta. Jeg, Yngve og Tommy prøver oss i den nedre lagunen der Geir mistet sin store på havfiskeutstyret. Vi ser kun tre store fisker uten å få kontakt.

Under frokosten tilbake i campen deler vi erfaringer og kommer med synspunkter på fisket vårt. Etter såpass mange fisker kan vi faktisk forsiktig konkludere: Jeg er enig med Geir i, at fiskene ikke skremmes totalt vekk fra områdene vi fisker i. Det å gi plassene et par fridager bør igjen kunne gi minner for livet. Fisketettheten er jo også ekstremt høy så de store fiskene skiftes ut jevnlig på grunn av stadig vandring og rullering. Arapaimaene oppviser en spennende adferd det er verdt å følge med på.

Tobias og José har igjen vært grytidlig oppe på agnfisktokt og kommer glisende hjem til campen med en stor, svart kaiman i kanoen. Denne bindes til en trestamme midt i campen, men rømmer seinere på dagen. Litt synd at vi ikke fikk tatt bilder av den siden den var betydelig større enn den forrige. Vi passer på at teltglidelåsene er lukket én ekstra gang denne formiddagen.

Før alle de andre står opp, tar jeg en kanotur til en dyp lagune sammen med Tobias. Jeg fanger blant annet denne pansermalla...

...denne utrolig flotte og barbelignende malla...

...og til slutt en vakker tigermalle. Det lette meitet fungerte alldeles ypperlig!

Lasagne til middag! Trodde vel i utgangspunktet at jungelmenyen skulle være noe mer primitiv og enkel, men strømaggregatet og den lille ovnen må da brukes til noe. Etter maten kan Tobias og José informere om nok en nyoppdaget arapaimalagune lenger opp i elva. Denne er betydelig større og grunnere og skal være den aller beste i området. Vi bestemmer oss derfor for å satse i morgen tidlig. Et vellykket fiske forutsetter imidlertid at vi står opp betydelig tidligere siden turen inn kan by på små problemer. Vi velger å spare godlagunen til i morgen og prøver i stedet elvelona ved gressholmen der vi så den store sjøkua dagen før.

Det fascinerende lettmeitefisket fortsetter å gi nye, spennende arter.

Legg merke til den flotte øyeflekken på halen, en typisk predatorforvirrende tilpasning.

Espen er stille hele turen opp elva. Jeg har en følelse av at noe vil skje, og med klokketro på agn og metode slenger vi ut taklene i lona ved holmen. Espen kaster om etter å ha sett en voksen arapaima inne i vegetasjonen ved båten, og det varer ikke lenge. "Det er ikke til å fatte, jeg har napp!" Espen skjelver lett når mothugget settes, og igjen er vi i gang med en arapaima. Etter mye hard stanging vinkler fisken av og snagger seg fast under vegetasjonskanten. Vi ser virvlene fisken lager, men klarer ikke å rikke den. Geir hopper i vannet, dykker i nærheten av fisken og får på mirakuløst vis løsnet den. Espen puster lettet ut. Lene sitter i baugen og ler så hun griner. Jeg må ærlig innrømme at jeg sjelden har vært vitne til en såpass dramatisk og spesiell fiskefight. Igjen går fisken hardt på, vender tilbake i hølen igjen og stoler mer og mer på tyngden. Etter en av de lengste arapaimakampene vi har hatt på turen kan jeg plassere begge hendene under beintunga og vippe en megafisk over båtripa.

Espen hyler som et spedbarn og klapper meg takknemmelig på ryggen. Den veier 40 kilo fordelt på 1,61 meter. Vi bokserer fisken sikkert til land i båten og Espen hopper i land på et underlag som vi tror er fast og lite gjørmete. Herr Grønberg forsvinner imidlertid som en stein i kvikkleire, snur seg rundt og synker enda dypere. Vi ler så vi griner. Det lukter muddergass, død og fordervelse, men vi kan endelig fotografere Espen med sin etterlengtede arapaima. Hva gjør en vel ikke for en drømmefisk?

29/1-03

Vi klarer å forsove oss igjen og nå som vi skulle prøve ut den virkelig gode lagunen. Likevel hiver vi oss opp, men mister litt motet ettersom sola allerede er på vei opp. Men vi er jo her for å fiske, så hvorfor ikke. Båtturen går forbi allerede godt kjente plasser i elva, og vi runder hjørnet der Yngve fanget sin 40-kilos. Herfra og inn til lagunens utos må vi stake oss av gårde siden motorstammen på den grove påhengeren subber langs mudderbunnen.

Gribber og diverse isfugler ser vi i mengder. Omsider når vi dyprenna og Gilermo kan igjen starte motoren. Nå har strømmen økt, noe som tyder på at lagunen nærmer seg. Helt inne ved en stor stokkhindring smalner elva såpass mye av at vi parkerer storbåten og laster alt nødvendig utstyr i kanoene. Jeg og Tommy forserer de første hindringene og kommer fram til lagunen mens de andre bærer resten inn til fots. Endelig er vi her, Imuya-lagunen!

Det siste hinderet forseres til fots. Snart er vi her...

Vi padler ut av en liten vik og lagunen åpenbarer seg i hele sin lengde framfor kanobaugen – et alldeles fantastisk syn! Den minner om en stor fransk karpesjø med vegetasjonsrike kanter og enkelte små holmer og øyer. Umiddelbart ser vi store arapaimaer som velter seg i det blakkede vannet, og vi bestemmer oss for å vinkle av til høyre og prøve den innerste stranda tvers over bassenget. Mudderstranda er typisk for lagunefisket og igjen blir vi bra møkkete. Dette lover godt og med troa i behold kaster vi ut agnede takler mot muddergrunnene og setter stengene i jordspydene.

Jeg og Lene fisker nært hverandre og plages med pirayaer. Skal vi nå få svi for at vi ikke kom oss opp i tide? Tommy prøver iherdig med flua etter store fisker fra kanoen et stykke ute i lagunen, og med Geir som roer glir de inn på flere store arapaimaer. Jeg prater med Lene og hjelper henne med agnmontering i det Tommy hyler til fra kanoen. "Fast fisk," roper han. Tommy er i gang og det lette utstyret får kjørt seg igjen. Det var agn og spinnutstyr som ga resultater denne gangen også. De kommer til land med en liten og ildsint arapaima som jeg får æren av å lande. Den veies til 20 kilo fordelt på 1,30 meter. Etter returnering av fisken tar det plutselig fullstendig av.

Jeg er på vei mot Geirs og Espens hjørne da vannspeilet brytes av en peacock i kilosklassen. I panikkflukt hopper den meterhøyt og flyr flere meter bortover vannet. Flere og flere fisker flykter vilt og plutselig brytes vannet av tunge virvler. Aldri har jeg sett maken til jaging og vi kan for øyeblikket telle flere store arapaimaer. En knarr drar meg ut av transen, lyden kommer faktisk fra min stang! Mothugget sitter klokkereint og en selvsikker fisk drar av gårde i et eneste massivt utras mot midten av bassenget. Etter en klassisk fight med gjørme til knærne kan jeg kane en drømmefisk på land: 48,5 kilo fordelt på 1,67 meter og ny pers! Så går det slag i slag. Jeg mister nok en stor fisk mens Geir, Tommy og Espen lander hver sin. Vi får fem arapaimaer i løpet av en hektisk og spennende morgenøkt – og attpåtil med forsovelse som utgangspunkt. Helt fantastisk og grunnlaget for framtidige fiskeskrøner er lagt. Lene mister dessverre en diger fisk med stø kurs mot lagunelandet på den andre siden. Resten av økta blir noe roligere, men storfisken vaker stadig vekk men betydelig lenger ute i hovedbassenget. Tommy prøver nok en gang med flue etter de store arapaimaene, men det klaffer ikke.

En helt rå fight og min største.

En av de ultimate fiskedrømmene har gått i oppfyllelse. "Takk for kampen".

Kvelden tilbringer jeg i den store hengekøya i lysningen i campen med 48,5 kilo arapaima surrende i tankene. For en dag, for en tur. Dagbokskrivingen gjøres ferdig ved middagsbordet med stearinlys og innpåslitne, lyssøkende insekter før vi tar tannpussen nede ved båten. Jeg takker jungelen for nok en minnerik dag.

Natta senker seg stille over Imuya-lagunen.

30/1-03

Morgenen starter brått og jeg siger døsig ut av teltet etter en god natts søvn med arapaima i tankene. Endelig har vi klart å stable en vekkeavtale på beina tidlig nok for å nå den beste fisketida i lagunen. Båten lastes opp med alskens utstyr, og begge kanoene følger med.

Magisk morgenstund med arapaimaene "pustende" ute i lagunesjøen. Nappet kommer snart...

Vel framme velger vi oss en ny strand ettersom tidligere fiskepass har vist at fisket dabber noe av etter intensivt fiske dagene før. Dagens strand er betydelig fastere og reinere enn den forrige, og vi ligger nå mer midt i selve lagunen med utsikt til den største vika, hovedbassenget og holmene. Klokka har så vidt rundet 07:00 i det de første arapaimavakene åpenbarer seg. Vi spinnfisker ferske willys, monterer de på taklene og kaster ut mens spenningen stiger i takt med at dagslyset blir sterkere. Pirayaen er ekstremt plagsom også her. Taklene sveives opp med delvis eller totalt maltrakterte krokagn. Det er helt tydelig at det ikke er stor nok tetthet av stor arapaima akkurat her for øyeblikket. Pirayaen er ikke tilstrekkelig skremt og stressa enda. Vi skifter taktikk, ror ut agnene og bruker levende agnfisk. Tommy prøver et ballongtakkel med en levende willy, og Geir ror ut herligheten.

Det tar ikke mer enn 10 minutter før en krokrygget willy endrer bevegelsesmønsteret der ute under duppen. Det formelig smeller til i det duppen farer noen gode metere bortover vannflaten. Arapaimaen sitter og Tommy fighter for harde livet på det lette utstyret. Etter en minnerik kamp med sluringer, harde utras og voldsomme vendinger kan vår arapaima nummer 13 kanes inn på mudderet. Den sitter perfekt kroket i munnviken og veies til 28 kilo fordelt på 1,44 meter. Turens første arapaima fanget på dupp!

Herlig, napp hos meg igjen! Fisken går tungt på rett etter oppstramming, og flykter raskt ut mot midten av bassenget. Til min store fortvilelse snagger den seg fast et sted der ute, og Geir ror ut for å prøve å løsne den. Mirakuløst nok klarer vi brasene, og igjen kan jeg kjenne fisken spenne i. Utraset som følger er det vasseste jeg har hatt så langt på turen, den gir seg ikke før jeg får vinklet fisken inn mot land på hjørne av stranda der Geir fisker. Helt inne ved land hopper hele fisken så kroppen er totalt fri fra vannet og lander med et brak – hjertet hopper over flere slag! En herlig kamp og nok en flott fisk kan føres inn i loggen: 38,5 kilo fordelt på 1,57 meter. Min tredje og nest største. Resten av meitepasset forblir fiskefritt. Likevel ser vi stadig mange fisker som viser seg i rullinger i midten av lagunen. I morgen skal vi nok vende tilbake igjen.

En vakker arapaima og min nest største.

Tilbake i campen klarer jeg ikke å la være. Det har vært storfisk som har dominert de siste dagene, så nå rigges utstyret for mikromeite og nye arter som mål. Småfisk er spennende det også, i hvertfall i Amazonas. Jeg fisker fra den store båten, fisker lettutstyret nærmest skroget og har i tillegg lagt ut et større agn på litt kraftigere utstyr tvers over elvelona mot vegetasjonsbeltet. Umiddelbart får jeg en merkelig malleart på lettutstyret. Fisken er grå- og brunfarget med vakre finnestråler som er lengre enn selve fisken. Etter fotografering og stille jubel får den friheten tilbake. Vi spiser kveldsmat og kvelder tidlig.

31/1-03

Jeg har sjelden vært så trøtt! Å være arapaimajeger tar på og er ikke spesielt velegnet for B-mennesker. Det lyner i det fjerne da jeg finner fram tannbørsten, og tror nok ponchoen vil være en nyttig turkamerat i dag. Regnet er ikke langt unna, det ser vi på guidene som hele tida værer mot himmelen.

Gilermo og Danilo kjører meg, Tommy og Espen igjen til Imuya, men til vår store fortvilelse har elva falt betraktelig i løpet av natta. Vi klarer ikke å stake oss inn til dyprenna, så den eneste muligheten er å laste alt i en kano. Etter noen få timetere må vi smertelig innse at selv kanoene grunnstøter. Synd, i dag kunne vi igjen ha skrevet sportsfiskehistorie.

Turen går i stedet til lagunen der vi landet 55-kilosen, og etter en svett fottur kan vi omsider padle inn til mudderstranda. Været pakker seg rundt oss, og vi tar bilder av en himmel som sakte skifter farge fra dypt grå til svart. Det er lummert, lufta kan nesten deles i kuber. Etter en kort lettspinnøkt hører vi det første tordenskrallet, og så åpner himmelen seg. Turens første troperegnskyll er et vått faktum. Dråpene er store som golfballer og vinden øker på. Godt vi tok med oss ponchoene.

Været roer seg noe, men nedbøren holder stand og arapaimaen søker dypt og sees sjelden i overflaten. Jeg spinnfisker mens jeg venter på arapaimaen, og får en og annen piraya og peacock. Jeg kaster i kanten på vegetasjonsbeltet tvers over kilen, og får et merkelig hugg uten de helt store krumspringene. Fisken ligner en brasme i måten å kjempe på, men plutselig smeller den til og hopper helt fri av vannet. Fisken er slank og langstrakt med en skarp sølvfarge – en dogfish! En etterlengtet fangst og en spesialist av de sjeldne kan fotograferes og returneres. Vi vender fornøyde og ikke minst klamme hjemover.

En liten dogfish med imponerende gripetenner. Krokløsner!

...og nok en merkelig malleart mot kvelden.

Frokosten smaker ekstra godt i dag. Vi får på oss tørre klær og får omsider tørket opp i teltet. Guidene var litt for treige med å få over ytterteltet straks regnbygene kom, så mitt og Espens telt holdt godt over 10 liter vann. Med et håndkle og en sokk får vi det verste ut. Regnet avtar og ettermiddagen blir heldigvis lun og fin.

1/2-03

Det lakker og lir mot turens sluttfase – det kjennes vemodig. Siden mallefisket vårt har slått noe feil blir vi i fellesskap enige om å flytte oss oppstrøms mot San Cudo igjen. Det er også i dette området den spennende sideelva Sabalo ligger. Her vil vi prøve å komme i kontakt med den sterke og særegne sabaloen.

Vi river campen, takker vemodig for oss i Lagarto og vender nesene hjemover. Det er ikke mange dagene igjen nå før vi igjen kan plante solbrune føtter i sanden på Chiritza der vi startet. De store elvabåtene fosser avgårde ut den vakre sideelva og vi forlater paradiset. Det er pussig å tenke på at jeg kanskje aldri skal få sette min fot her igjen. Håper ikke oljeletingen tar knekken på også dette området. Sammen håper vi i det stille at arapaimaene kan få rulle i solnedgangene for alltid.

Med grensepostene lagt bak oss går det for fullt noen timer til vi kan svinge inn ved den første millitærstasjonen i San Cudo. Tobias og Danilo starter med å rydde plass til campen mens jeg og Espen setter opp teltene. Alt av sengetøy er bløtt og noe muggent, så det er tydelig at det går mot slutten av turen. Likevel er turhumøret på topp. Etter et måltid mat lesser vi kanoen full med malleutstyr, og setter kursen mot sandbanken nedenfor campen, en avgrenset øy som omringes av strømmende og blakket elvevann. Geir og Gloria kommer tilbake fra kveldsbadetur ytterst på spissen og kan fortelle om aktive maller jagende i yahoo-stimene tett ved land. Vi velger likevel å spare den plassen til neste morgen. Agnene padler vi ut i bakevja nær strømskillet ut mot hovedløpet. Deilig å kunne slappe av igjen etter en varm dag med mye bæring og rigging.

Det er og blir noe sært. Mallene uteblir også denne kvelden, men jeg får et gromt napp mot slutten av økta. Etter en fight med en selvsikker fisk jeg tror kan være en liten småmalle bryter nok en stor rokke overflaten inne ved banken. Denne er imidlertid diger og igjen kan jeg notere enda en ny art på artslista – en gråflekket og korthalet raja. En fascinerende fisk som viser seg å være full av levende rokkeyngel klare for gyting. Straks jeg løfter den opp for fotografering velter det ene yngelet ut etter det andre. Vi setter de fri og tar bilder i fleng. Artig å se hvordan ynglene ser ut i forhold til de voksne individene. De små har betydelig lysere farge, lengre hale uten de giftige piggene og halvt utviklede kjønnsorganer. Nok en spennende observasjon, og etter dette bestemmer vi oss for å pakke, padle over til campen og finne køyene. Tar et svalende kveldsbad, skriver dagbok i bambushuset på høyden sammen med Lene, Yngve og Tommy. I morgen venter et nytt eventyr – Sabaloelva!

En diger, korthalet ferskvannsrokke som bonus.

Viktig at vi satte den raskt tilbake igjen, denne madamen var tydeligvis drektig.

Fakta: Ferskvannsrokker

De spesielle ferskvannsrokkene i Amazonas kategoriseres under ordnen Myliobati-formes og familien Potamotrigonidae. Alt i alt finnes det rundt 450 til 500 skatearter i både salt- og ferskvann og av stingrokkene som lever utelukkende i ferskvann er 30 arter registrert i Amazonas´ regnskoger. De tilhører bruskfiskene, er nært beslektet med haiene og er utpregede rovfisker med en meget interessant adferdsbiologi. Utseende har de også med seg.

I løpet av hele ekspedisjonen fikk vi 5 ulike rokkearter. Generelt sett kjennetegnes ferskvanns-rokkene ved den sirkulære eller svakt ovale kroppsskiven, munnen med raspetenner på fiskens underside, små øyne plassert nærme hverandre og langt fram, en spiss hale utstyrt med gift-pigger, parringsorganer på hver side av halen og gjelleåpninger nærme øynene på oversiden av fisken. Fargetegningene hos rokkene varierer etter bunnforhold, temperatur, sinnsstemning og vannfarge. Fargen kan endres og styres ved hjelp av nerveimpulser, og pigmentkornene som utgjør fargetegningene skifter posisjon i spesielle pigmentceller i huden kalt kromatoforer og skaper varierte mønstre.

Rokkene har et bredt næringsregister og spiser det meste av bunnlevende organismer. I tillegg er de viktige nedbrytere i og med at de spiser dødt og råttent organisk materiale. Espen fikk turens største korthale-rokke på drøye 18 kilo. Hver enkelt rokkeart har sin egen maksvekt men de største artene kan faktisk runde 40 kilo. Normalen ligger på 5 til 10 kilo.

Fra jungeldagboka

2/2-03

Vokner til øsregn mot en klam teltduk, men velter meg opp, vekker reisefølge og kaster på meg de halvvåte klærne. Etter en rask frokost pakker vi kanoene for noe vi har ventet lenge på. I dag skal vi virkelig få prøvd oss med kano, padleårer, vurderingsevne og mancheter. Sabalo neste!

På sandbankene i munningen av elva hilste de store trefroskene oss velkommen.

Det er ekstremt klamt denne dagen, men motet holdes oppe. Vi er jo tross alt midt i Amazonas, og kanskje det vanker en og annen ny art i dag. I inngangen på elva merker vi strømmen og må virkelig ta i for å komme innenfor. For et sted! Smalt og trang med et kaos av veltede trær store som busser, leirete sider, store røtter og nedfallsløv. Vi har følelsen av å padle inne i en vegetasjonstunnel. Stadig må vi ta i bruk manchetene, hogge oss bane og lirke kanoene over store trestammer eller gjennom vaser og kjerr med tarantellene hengende like ved oss. Etter en fantastisk padletur på nesten to timer når vi de øverste delene mot lagunen og kan endelig starte fisket etter sabaloen.

Store gresshopper på vei opp Sabalo-elva.

Lettspinn og flue. Vi legger oss i viker eller mot vegetasjonen og kaster i åpent vann i lonene. Dette er presisjonsfiske av ypperste klasse. Vi fisker oss systematisk nedover mot munningen igjen og bruker mye tid for optimal oppsøking overalt. Røtter nær dypårer inne ved land er opplagte standplasser, men vi klarer ikke å nærme oss byttet vårt, sabaloen. Vi klarer faktisk ikke å få en eneste en, kun to sikre observasjoner av arten. Grunnen til det dårlige fisket finner vi i den lave vannstanden. Piraya blir det imidlertid, og en trøst i form av tre bye arter: Kiwi, maparana, chapato og et par nye maller.

En fin hvitmalle fanget på bunnmeite i utløpet av Sabalo-elva.

3/2-03

Det ble dessverre ikke mallekontakt ved San Cudo heller. Været gjorde sitt til at det ikke ble flere økter på banken. Tydelig at tørkeperioden er på hell. Etter frokost bestemmer vi oss for å trekke oppstrøms igjen, og på ny fosser vi avgårde. Geir har fått nok et tips av guidene om en ny mallesving, denne gangen tilbake til vårt første stoppested i Cuyabeno. Campen vi skal til denne gangen ligger imidlertid noe lenger inn i sideelva i forhold til San Fransisco-campen vi startet fra. Etter sju timer i båtene styrer Tobias oss sikkert på plass nederst i en trappegang opp til campen Aguas Negras. Igjen tilbringer vi nettene i bambushus bygd på påler. Godt å slippe mygg og sandfluer.

Agnfisk! Tobias og José oppviser igjen stor lokalkunnskap og fanger like godt ferske willys til oss i ly av mørket med manchetene på grunt vann. Det er ingen ende på vår forbauselse, disse gutta er proffe til fingerspissene. Jeg og Tommy bestemmer oss for å friste svingen nede i sideelva, og jeg må ærlig innrømme at mallesuget er større enn noen gang på turen. Tenk om jeg kunne klare å fange en de siste dagene. Jeg håper i det stille, men må etterhvert innse at jeg ikke har flaksen som skal til. Det blir kun en kort økt uten nevneverdige resultater.

Jeg kniper en fin willys på agn og lett utstyr under agnfisket sammen med Tobias.

...og en tøff minimalle med lakeaktige marmoreringer.

Likevel er vi ikke mette. Jeg, Geir og Espen velger å bruke de siste willyfilétene fra sandbanken rett nedenfor campen. Mørket siger sakte men sikkert over sanden i det jeg får et flott napp. Fisken tar mange meter i raskt tempo, men mothugget sitter ikke. Fortærende, det kunne ha vært en flott malle. Geir får også et godnapp, men fisken runner ikke avgårde i samme tempo. Etter litt småristing kan vi lande en maparana.

I løpet av Geirs fight har det tydeligvis hendt noe hos Espen. Sena som før var spent opp henger slakt mellom stangtuppen og takkelet. Espen strammer opp og plutselig er han i gang. En selvsikker fisk spenner fra og tvinger meter på meter fra snellespolen. Jeg slår på hodelykta for å ta en nærmere titt på en spent Grønberg, men blir raskt angrepet av myriader av sandfluer. Fisken er tydeligvis stor og oppviser enorme krefter helt inne ved land, skummer vannet og dykker igjen. Etter en nervepirrende kamp glir en megarokke inn på sanden. Yngve kommer også over for å dokumentere nok en flott specimen. Vi tar kvelden.

4/2-03

"Vanskelig å tro det, vi er snart ferdige. Kunne ønske dette var starten." Jeg og Lene møtes nede ved vannkanten tidlig for å hente drikkevann nede i båten for nok en ny jungeldag. Det går virkelig mot slutten, Lene synes det har gått alt for fort. Jeg er smertelig enig. Turen har fjernet tidsfornemmelsen fullstendig, og i går så jeg plutselig på klokka, fant datoen og regnet antall tilbakelagte jungeldager i hodet. Triste greier, det er faktisk snart over.

Dagen starter som alltid med en god frokost. Regntida står tydelig for tur, og etter måltidet må vi hive oss rundt og rive ned ny klesvask fra snorene. Så åpner himmelen seg. Bare det å ha opplevd en vaskekte troperegnbyge er turen verdt i seg selv. Dråpene er store og tunge og lager et fuktig tåkeslør over bakken. Målet for dagen er og blir malle, malle og atter malle. Jeg har enda ikke kroket og landet fisken som for meg betyr mye, hvis ikke mest. Tenker jo stadig på arapaimaene, men får aldri mallene ut av hodet. Espen og Tommy har vært så heldige og fått hvert sitt flotte eksemplar. Tommy gir meg en klapp på skulderen og har godtroa.

I løpet av de lyse formiddagstimene var vi også innom det kjente fugletårnet.

Utsikten på toppen over løvtaket var uslåelig. Morgentrekkene med de store, fargerike arapapegøyene kommer jeg aldri til å glemme.

Sammen med Geir og Tobias fanger vi det vi trenger av agnfisk, lar de stå i keepnettet nede ved båtene og forhører Tobias om mulige godplasser. Fisket legger vi til en nydelig elvesving lenger oppstrøms i forhold til campen, og fiskene avslører seg nesten med det samme.

Middag! Jeg spiser på automatikk og tenker kun maller. Litt bittert at jeg kanskje ikke vil få en malle i løpet av denne turen, men synes samtidig at det er helt forkastelig at jeg sitter å tenker på det jeg ikke har fått. Lene minner meg på hva vi faktisk har opplevd, og det går etterhvert opp for meg. Resten av ettermiddagen går med i båten godt forankret i elvesvingen. Tommy viser seg igjen som outsideren, han har lånt sirkelkroker av meg og knytt et nytt takkel. Jeg stoler fortsatt på de vridde krokene som har gitt oss det meste av fiskene.

Matlageret går mot slutten, og vi må stadig plukke tretomater til nesten hvert eneste måltid for å gjøre maten drøyere.

Gilermo peker plutselig rett foran båten i retning takkelet mitt, og umiddelbart klarer vi å spotte en boblestripe like i utkanten av agnene våre. Jeg fisker i innersvingen mens Tommy fisker nedenfor Geir, som ligger innerst i det stille bakvannet. Det røsker til hos Geir, mothugget sitter halvhjertet og opp kommer en halvtygd agnfisk. Så vaker en stor arapaima!

Den etterlater seg en tung hvirvel og et dypt vak like over agnet til Tommy. Til hamrende pulsslag vandrer boblestripa i retning mitt agn. Alt stopper opp, det napper forsiktig hos meg og jeg er selvfølgelig alt for rask. Jeg forbanner fiskeiveren og den verste skjelven for et håpløst mothugg. Gilermo mener den kan veie rundt 70 kilo! Etter et lite opphold gir knarren fra seg en jevn og rolig tikkelyd hos Tommy. Nervøst stotrer han fram et spørsmål som det er meningen jeg skal besvare. "Jeg har jo sirkelkrok! Bør jeg vente, bør jeg sette det nå, bør jeg..." Av rein rutine strammer han forsiktig opp og stanga bøyer seg dypt i takt med oppstrammingen. Den er blytung og øker farten, men slipper plutselig taket. Umiddelbart etterpå vaker den med en mektig rygg – drømmearapaimaen! Det er ikke til å tro. Kroken var faktisk inne, men Tommy kunne tydelig kjenne kroken passere ut svelget uten å få kontakt med kjevebrusken. Hva skal vi si...

Det har roet seg betraktelig. Likevel mister jeg enda et godnapp fra en selvsikker fisk som raskt røsker 10 meter line av spolen i en eneste jafs, men agnfisken er selvfølgelig bitt av med et kirurgisk kutt like bak krokspissen. Det er visst ikke meningen at jeg skal lykkes. Jeg innser etterhvert at jeg har hatt mine sjanser, og forsøker i stedet å slappe mer av og bare nyte jungelkvelden.

Gilermo forlater oss plutselig i kanoen, ror bort til et kratt tett inne ved elvebredden og smiler lurt. Vi ser han bakse med et eller annet og plutselig snur han kanoen og viser oss det han har klart å holde hemmelig for hele turfølget en hel dag. Vi mister pusten! Vel tilbake i båten kan vi beundre en arapaima betydelig større enn fisken til Geir på 55 kilo, og det at Gilermo fikk den på håndsnøre er jo en prestasjon i seg selv. Den solbrune guiden er rett og slett bare et eneste stort smil, og vi kan ikke annet enn å le. Fisken er massiv og vi beundrer både fisk og fisker. Middag for flere uker framover er så absolutt sikret!

Jeg agner opp på nytt, skal til å kaste ut, men kommer ikke stort lenger enn det. I det samme hyler det til hos Tommy. "Det er og blir helt utrolig, hvor får du all flaksen fra?" roper jeg til en noe forfjamset Tommy. Stanga ligger flat mens snøret fosser av spolen. Fisken vinkler tvers over elva med stø kurs ut elvesvingen og mot en gruppe røtter langt der nede. Gilermo har allerede løsnet båten og er klar til å røske liv i påhengeren i det fisken snur. Det har i tillegg rukket å bli mørkt siden sist fiskekjenning, så spenningen oppjusteres et par ekstra hakk. Jeg blir bare stående å måpe.

Den selvsikre tyngden går på alt den har og gjør et byks av de sjeldne inne ved båten. Den presser kreftene ut av Tommy, som såvidt klarer å holde stanga oppreist i utrasene. Etter et par gode runder ute i elvehølen åpenbarer den seg for første gang inne ved båten. Den er helt ufattelig. Papegøyemalla siger mektig forbi i pannelampelyset og velter seg rundt i det grumsete vannet. Etter en uforglemmelig kamp kan jeg og Geir løfte en majestetisk fisk fri av vannet og opp i båten til rungende jungelhyling. Den kvelden veier vi turens siste specimen til 31,5 fantastiske kilo på sandbanken nedenfor campen. Bildene vi tar den kvelden, av Gilermos arapaima og Tommys papegøyemalle, er et mektig punktum for en eventyrlig tur. Som takk får selvfølgelig den flotte papegøyemalla friheten tilbake mens Gilermos arapaima veies til snaue 70 kilo.

Tommy lander nok en drømmemalle, en flott avslutning på turen vår.

5/2-03

Massivt regn trommer på taket. Alle unntatt meg og Tommy reiser til de spesielle saltklippene en times gåtur inne i jungelen. Etter anbefaling fra Geir Magne skal denne unike lokaliteten holde store flokker med arapapegøyer grytidlig om morgenen. Jeg og Tommy prøver en siste malleøkt før pakking og nedrigging av camp og turutstyr. Vi padler avgårde, fanger agnfisk på lett spinnutstyr og fisker av hver eneste elvelone som ser lovende ut. Ikke et napp. Regnet setter også en demper på fiskeiveren. I det de andre kommer tilbake er vi så gjennomvåte av lunkent troperegn at det drypper av oss når vi står oppreist. Geir Magne og gjengen henter oss under våte ponchoer og har ikke spottet en eneste ara – vi ler høyt, snakk om bomturer. Det er nettopp slik det skal være: Vi skal ikke ha kontroll over jungelen, det er jungelen som skal sette standarden.

Været klarner, vi tørker sakte men sikkert og kan omsider pakke båtene fulle. Det er og blir vemodig. Denne gangen går ikke turen i retning arapaimaens rike i Lagarto, men tilbake til sivilisasjonen. Tilbake til trafikkstøy og alt annet enn urørt natur. Som en siste avskjed går jeg ned til den lille lagunen bak campen, setter meg ned og ser utover det blanke vannspeilet.

Båtturen tilbake blir lang og våt. Det regner store deler av turen tilbake til Chiritza, men vi fyller tida med soving, popkorn- og bananspising og det vanlige tullet og tøyset. Ponchoene er gode å ha. En etter en går guidene av langs elveløpet til husene de bor i. Det blir mange vemodige avskjeder. Lene føler seg imidlertid nokså dårlig og jeg behandler et merkelig stikk hun har fått på baksida av leggen. Stikket er hovent, hardt og ømt. Det går i smertestillende, antihistaminer og stikksalver. Etter nok et par timer kan båten sige inn på sandbanken i Chiritza. Sirkelen er sluttet. Alt av bagasje fordeles på innleide taxier, vi takker Gilermo og Danilo for en uforglemmelig tur og forlater dem i jungelmørket. Før vi reiser setter jeg meg ned i utkanten av sandbanken for et siste overblikk over elva. Jeg tørker tårene og vender tilbake til bilene.

Vi når omsider Quito etter et drøyt døgn med hotellopphold i Lago Agrio. Det viser seg etterhvert at Lene må legges inn på et sykehus i Quito for stikket er mer alvorlig enn vi trodde. En spesiell myggart har forårsaket en infeksjonen som behandles med intravenøs antibiotika. Vi besøker henne hver kveld og etter et par døgn føler hun seg noe bedre. Det oppstår etterhvert et lite problem som Yngve jobber på spreng for å løse. Legene vil helst ikke gi slipp på Lene før infeksjonen er på retur, så det ser stygt ut for den fastsatte hjemreisedatoen. Yngve jobber som en helt og sammen løser vi flokene.

Så den påfølgende morgenen kan vi ta et endelig farvel med Geir Magne utenfor Santa Lucia hotell. Geir og Gloria har allerede reist inn til Lago for nye turforberedelser. Vi ønsker dem lykke til med framtidige utflukter og reiser mot flyplassen og flyet hjem til Norge.

Jeg veit ikke hva jeg skal si. Takk for en uforglemmelig tur.

Avskjeder langs elva på vei hjemover. Vemodig!

Fakta: Ødeleggelse av uerstattelig regnskog

Industrien har hatt en tendens til å se på regnskogene som gratiskilder av verdifullt materiale, eller som et verdiløst hinder for utvikling og vekst. Som et resultat av dette presset mister planeten den velkjente fotballbanen med regnskog hvert eneste sekund. Gamle skoger blir ryddet for industriell utvikling, landbruk, beitemark for kvegdrift og plantasjer for ulike nyttevekster. I tillegg skjuler regnskogene olje og letingen etter "Det svarte gullet" gjør ikke ødeleggelsene mindre. I mange land som enda strever med å befri seg fra kolonialismens ettervirkninger kommer regnskogenes ressursgrunnlag under høyt press. Mennesker som lever i ekstrem fattigdom forsøker desperat å erobre land som ikke kontrolleres av lokale eller utlendige selskaper. Dette hensynsløse kappløpet setter uslettelige spor og som regel er det de fattigste som taper.

Men det er ikke bare lokalbefolkningen som får livsgrunnlaget ødelagt. Mer enn 50% av alt levende i naturen på kloden har sine leveområder i regnskogene og ødeleggelsene utgjør en direkte trussel mot hver eneste art. Det er blitt beregnet at omtrent 100 ulike arter forsvinner og dør ut hver dag på grunn av tropisk avskoging, og rundt 5 til 10% av alle tropiske arter vil i løpet av hvert tiår bli utryddet det neste halve århundret.

Nylige tall for artsutryddelse per i dag er faktisk i ferd med å kunne sammenlignes med de fem største masseutryddelsene i verdenshistorien.

Men hva gjør det vel om én enkelt art forsvinner, eller om så mange som 100 går tapt? Virkningen av at én art forsvinner kan i enkelte sammenhenger falle tilbake på andre, for alle jordens arter inngår i komplekse livssykluser. Effekten av at en art forsvinner kan i ekstreme tilfeller påvirke et helt økosystem der flere livsformer inngår. Mennesker er faktisk en del av en slik syklus og vi er avhengig av andre elementer for egen overlevelse. Tenk bare på hva vi har utviklet av medisiner mot en rekke epidemier og sykdommer. Rundt 30% av alle verdens farmasøytiske produkter er bassert på og utviklet fra tropiske planter. Tusenvis av matvarer er også hentet fra de fruktbare regnskogene, enten direkte eller indirekte. Det er ganske skremmende å tenke på at vi selv er istand til å gjøre vår framtid usikrere og at dette fenomenet ikke tas mer alvorlig. Vi er faktisk godt i gang med å sage over greinen vi selv sitter på.

Det finnes mennesker som har troen på selve mennesket og handlingene det utfører. Disse utrettelige personene skal ha all den ros de fortjener i arbeidet for jordens miljø og framtid. Fortsatt finnes det faktisk et håp. Hvert år gror det en større motstand mot avskoging og hensynsløs utnyttelse av tropiske regnskoger. Selskaper som for eksempel det amerikanske "Home Depot" har blitt tvunget til å stoppe salg av gammelt regnskogstømmer fordi kjøperne ikke vil være en del av regnskogsproblematikken. Slike eksempler på handels-boikott blir stadig vanligere, og forskere og større forskerteam snakker mye om hvor viktig det er å bevare det vi har igjen. Det ser ut som om løsningen på regnskogsproblemene er et tett samarbeid mellom lokalbefolkning, forskere, selskaper med kapital og de aktuelle landenes regjeringer for å frede tropiske områder. Det er blitt populært å opprette nasjonalparker og fredningssoner og her kommer økoturismen inn som et viktig tilskudd og virkemiddel. Mange regioner har faktisk opplevd en økonomisk, kulturell og miljømessig opptur på grunn av økoturismen. I dette ligger det mye penger samtidig som miljøet bevares. Sportsfisket kan muligens berge visse regioner og arbeidet med å innlemme lokalbefolkningen i dette er i full gang. La oss håpe det ligger en framtid i dette.

Fiskehilsen Audun

Endret December 16, 2008 av Audun

[Hoika]

Djeeeeees!!!! Tidenes rapport?

Fantastisk lesing Audun, se å skriv bok!!!

[ford prefect]

Phuuuui.... Monsterrapport!! Herrejemini!!

Der gikk 2 timer av nattevakten unna på et blunk gitt..

Hjertelig takk for at du deler med oss Audun

Endret December 14, 2008 av ford prefect

[Oz]

Jeg innrømmer det... Jeg har ikke lest hele... Men like fullt... Sweeet!

Hør Audun, min plan er å skrive den ut, så skal du få lov til å lese den for meg i bilen oppover i januar. Blir fint!

[permagnar]

Printes og legges på hodeputen

Fantastisk rapport - helrå fisk!

[Gamlingen]

Selv jeg, som har bare laks i hodet og ikke har brydd seg mye om andre arter, ble helt fasinert av denne rapporten (del 1 og 2). Tusen takk for en utrolig interessant og laererik lesning!

Din kommende bok blir en suksess, ingen tvil om det!

TAKK!!

[Karl Inge S]

[knutis]

Gromt lesestoff en søndagsmorgen!

[Aspen]

En praktfull rapport, som jeg må lese flere ganger !

[ThorEH]

Helt sykt - jammen glad jeg ikke skal på en sånn tur

[Davidsen]

Kjempefin til morgenkaffen denne, ja.

Enkelte turer går ikke ut på dato - så en 5 år gammel rapport funker helt greit.

Man får igjen bare konkludere med at enkelte får mer ut av hobbyen sin enn andre - hvilket det står stor respekt av.

VAKKERT!

[kjetillund]

Så ikke gøy ut i det hele tatt...

Ikke misunnelig

[eseba]

helt utrolig rått!! kan ikke si noe annet. helt rått!

[Gotland]

Varmde i vinterkulden den ja!

[Trulsolsen]

Helt rått! Som jeg har nevnt til deg før så MÅ du få lage noen bøker og filmer.

Det er så mye fiskeporno her at det gjør vondt!!

[Hunter]

Dette var helt rått lesestoff.

Takk skal du ha Audun.

[2Fish]

Syyykt bra rapport Tidenes rapport Mange kule fisker her .......

[menig fiskebolle]

Indiana Jones gå å legg deg... her snakker vi Ekspedisjon! Takk Audun for at du deler slike opplevelser med oss. Du kunne, som så mange andre bare ha vist ett bilde av en diger fisk, men du deler alt med oss. De små artene blir prikken over i'en, de løfter hele rapporten.

[Vidar-Alexander]

Helt fantastisk

Dette er noe jeg skal gjøre før eller senere. Men jeg skal ta med en del fisk hjem til akvariene mine.

Har allerede noen rokker o.l. som er viltfanget i Rio Ucayali i Peru.

Flere av de andre fiskene her har jeg også hatt i akvarier..

Fantastisk rapport.. kjenner misunnelsen kommer sigende...

[Ray]

Helt konge!

Dette var i overkant rått som vanlig

[Gjest Matz]

Får ikke frem ord!

[Rudolf]

Spennende rapport og flotte bilder. Din evne til å beskrive små detaljer gjør at rapportene blir enda mer lesverdige.

[Døsen]

Takk!

[øysteiin]

Dette var fenomenal lesnining.

[Helge S]

Stjal jo nesten heile kvelden, denne rapporten....

Fantastisk rapport fra ein fantastisk tur, Audun.