Ekspedisjon Lagarto Cocha 2003, del I

[Audun]

Tidlig i 2003 fikk jeg en telefon fra Yngve Ask. Iveren avdekket skumle og intenst spennende reiseplaner, og dette var visstnok ikke for pingler, ble jeg fortalt. Yngve hadde kommet i kontakt med et par halvgale nordlendinger med reiselivsplaner, som kunne tilby en sportsfiskereise til de jomfruelige sideløpene av Amazonas` hovedløp i Ecuador. Gutta sto nesten på bar bakke og var fortsatt i en tidlig startfase da forespørselen kom, men gode og pålitelige kontakter i jungelen skulle sørge for at den første, månedslange sportsfiskeekspedisjonen til grensa mot Peru kunne gjennomføres. Båter, mat underveis, drivstoff og drikkevann var allerede ordnet. Jeg takket selvsagt ja til å være med, og sammen med Yngve, Geir, Geir Magne, Lene, Tommy, Espen og de lokalkjente guidene opplevde vi noe helt utenom det vanlige – vi skrev faktisk et lite stykke sportsfiskehistorie, og la grunnlaget for de mye omtalte rekordturene som ble gjennomført etter vårt besøk. Våre fisker lå et godt stykke unna rekordnoteringene som pryder listene i dag, men vi fikk unna det hardeste pionérarbeidet. Jeg er i grunn litt stolt av akkurat det.

EKSPEDISJON LAGARTO COCHA 2003

Den lille landsbyen bader i sol, og det knitrer i palmebladene som dekker alle hustakene. Jungelturens første rast er kjærkommen, vi skal hente enda en lokalkjent guide for den lengste transportetappen innover i jungelen mot grensa.

Mens de andre handler turproviant i den lille kiosken øverst i gata, rusler jeg tilbake igjen mot elvebredden og elvebåtene våre for å hente kameraet. Jeg går forbi et stort hus, tydeligvis skolen, og får med meg morgenens taktfaste høytlesning fra opplagte barnestemmer. På veien ned kommer en liten gutt meg i møte. Den lille gutten i altfor store gummistøvler stopper opp, vurderer meg med store øyne og smiler beskjedent. Han peker mot en stein ved siden av et stort tre som kaster en bred og avkjølende skygge over gressbakken nede ved elva, og ber meg følge med ham bort. Den lille gutten går stolt mot treet, og snur seg nå og da for å se om jeg fortsatt holder følge. Da vi går inn i skyggen setter han seg på huk, tørker vekk svetten i panna og peker på en stor garnbylt med en solbrun, liten neve. Han har vært ute og fisket mens de andre er på skolen, og nå vil han vise meg hva han har fått. Det våte kastegarnet dras til siden, og den lille fiskerens fangst kan endelig beskues – han er sprekkeferdig av iver. Ikke mange fisker, men nok til å fylle den lille, hvite plastdunken nede ved kanoen hans.

Han peker på de oppriggede fiskestengene våre i kanten på bagasjelasset i den minste elvebåten, og spør om også vi skal fiske. Av det lille jeg kan av spansk forklarer jeg, at det er nettopp det vi skal. Så tenker han seg om, smiler lurt og rekker meg fire av fiskene sine. "Carnada, moi bien," sier han sjenert. Jeg har fått agn av ham, og attpåtil nesten halvparten av fangsten. Jeg takker. Så tar han med seg den lille plastdunken, går ut av skyggen og ut i sollyset mot det store skolebygget. På halvveien snur han seg og vinker, og jeg følger den lille mannen helt til han runder hushjørnet og blir borte.

Den lille gutten ventet på meg under det store treet. "Carnada, moi bien"

Fra jungeldagboka

14/1-03

Etter et opplevelsesrikt opphold i Quito, kan vi endelig gå gjennom pakklistene på nytt og hive all bagasjen på lasteplanet. Vår faste leiesjåfør pluss Geir og kona Gloria har allerede reist, og skal etter planen befinne seg i Lago Agrio i kanten av jungelen. Vi forlater Quito, setter kursen mot flyplassen og går ombord i et lite rutefly med kurs for den lille oljelandsbyen. Nå er vi i gang for alvor – det merkes.

Flyturen blir minnerik. Vi flyr over et lett skydekke, og bybebyggelsen erstattes etterhvert av grønn urskog så langt øyet kan se, kun oppstykket av sjokoladebrune elver som slynger seg gjennom det frodige landskapet. Vi kan også skimte store og rolige laguner under de massive trekronene. Det mest framtredende er uansett grønnfargen – den er overveldende, nesten pulserende og full av liv.

Etter en drøy time i lufta lander vi på en trang og humpete rullebane før vi spaserer ut på flystripa mot et slitt terminalbygg i grå betong. Varmen er ubeskrivelig! Luftfuktigheten gjør kroppen klam og klærne halvvåte. Midt i vrimmelen ser vi en vinkende neve, Geir synes såvidt blant bevæpnede soldater som vokter over passkontroll, bagasjeutlevering og en håndfull fotograferende turister. Vi laster raskt opp, kjøreturen går mot sentrum av Lago Agrio for videre proviantering.

Byen ser ut som en eneste stor slum. Jeg har jo ikke sett mye av utenlandske småbyer, men til nå er dette det verste jeg har sett. Slitte og uferdige fasader ut mot skitne fortau fulle av prostituerte, døde løshunder og gatebarn. Tung trafikk og svart eksos – det svir i øynene. Geir Magne informerer oss om hvordan denne oljelandsbyen ble dannet, og kan fortelle om høy kriminalitet og et folk som ikke har et godt forhold til stedet de bor på. "Kan vi spare 5 minutter i Lago så gjør vi absolutt det," er beskjeden vi får.

Turen innover i jungelen går på brede, men ekstremt humpete og steinete veier, og understellet på bilene får virkelig kjørt seg. Vi passerer små landsbyer nærme veien, større landsbyer på størrelse med Lago Agrio og enkelthus midt i tørre maisåkre bygd på påler. Barn i grøftekanten peker forundret mot reisefølget vårt, og de magre hundene nekter å flytte seg fra midtstripa. Oljeledningene følger veien og vitner om stor aktivitet ute på feltene – det er det svarte gullet som holder liv i folket. Etter et par timer vrir sjåføren om tenningsnøkkelen, varmen siger innunder klærne og støvet kveler landskapet – vi har nådd Churitza og utgangspunktet for ekspedisjonen vår. Omsider får vi hilse på Tobias, sjefsguiden vår, sjåførene Gilermo og Danilo og kjøkkenstaben. Etter opplasting av bensin, turutstyr, fiskeutstyr, personlig bagasje, mat og umenneskelige mengder reint drikkevann kan skipperne styre de to imponerende elvebåtene ut i det melkehvite elvevannet. Vi jubler i det stille.

Vi når endelig kanten av jungelen - Churitza. Alt turutstyret lastes over i elvebåtene.

Danilo har full kontroll før avreise.

Båtturen gir livet ny mening, og tidsfornemmelsen svekkes jo dypere inn i det urgamle økosystemet vi reiser. Det er ikke til å fatte, vi er i Amazonas! Vår første etappe skal ende i Cyabeno, en sideelv til hovedløpet av Rio Aguarico, og den første campen vi skal overnatte på heter San Fransisco. Underveis stopper vi i en liten landsby der vi henter nødvendig turproviant i form av bananer, yokkarøtter, rørsukker og forskjellige meloner. Lokalbefolkningen ler av bagasjelasset vårt, og vinker oss avgårde med beskjed om å komme trygt fram og tilbake igjen. Etter drøye 8 timer kveler Danilo den store påhengeren – vi kan endelig stige i land ved San Fransisco.

Vi letner båtene for utstyr, bærer oss svette og finner oss til rette i de spesielle bambushusene med palmebladtak bygd på påler. Den intense varmen gjør sitt til at vi bader og legger oss tidlig. 37 varmegrader og rundt 90 % luftfuktighet – jeg sier ikke mer. Før jeg finner roen under myggnettet regner jeg meg fram til, at jeg har jeg drukket 11 liter vann – og vært på do kun én gang! Jungellydene står som en vegg utenfor teltet, svetten pipler, jeg er milevis unna Norge og stjernehimmelen spraker over tretoppene. Det er vanskelig å fatte at jeg skal være her i 25 dager til.

Plankestien leder inn til den første campen vår.

Vi ønskes velkommen til campen San Fransisco.

Fakta: Amazonas – Ferskvannshavet og Det Fruktbare Bladets Årer

For 200 millioner år siden var Sør-Amerika og Afrika samlet i ett kontinent. Dette var før Andesfjellene ble formet til det vi kan se i dag, og Amazonas fløt mot vest ut i Stillehavet. Da jordens landmasser begynte å bevege seg for omkring 180 millioner år siden, delte kontinentet seg – dagens Sør-Amerika og Afrika gled fra hverandre. Det var på dette tidspunktet at Andesfjellene ble formet. Dette hadde mye å si for hvordan Amazonas ble til.

På grunn av landhevingen og fjelldannelsen i vest, måtte elven revurdere sitt veivalg og finne et nytt løp. I dette tidsrommet ble en mengde vann demmet opp av stadig voksende Andesfjell – en stor innsjø ble født. Den lå ikke lenge i dvale, for etterhvert skiftet strømretningen og den nyfødte elva fant et nytt løp gjennom det brasilianske og guyananske høylandet ved Obidos, fra mektige Andesfjell i vest og ut i Atlanteren via jungelen.

Som årene i et stort løvblad strekker Amazonas seg vilt og mektig utover i landskapet. På sin vei passerer elvevannet en rekke geologiske lokaliteter, og temperaturforskjellene fra vest til øst er store – fra høyfjellskulde til dampende jungelvarme. For hvert minutt som går, leder elva rundt 10 milliarder liter vann ut i Atlanterhavet med en kraft som presser havvannet i munningen 150 kilometer tilbake. Det var på grunn av dette fenomenet, at selve Amazonas faktisk ble oppdaget. En spansk sjømann fant ferskvann langt til havs, kalte området "Ferskvannshavet" og fulgte sporet som ledet inn til munningen av den mektige elva. Deltaet måtte ha gjort et uslettelig inntrykk. Vannmassene i Amazonas vandrer langt, og på veien passerer de variert natur, ulike temperatursoner og klimaskiller. Vannet strømmer hele 6450 kilometer før det når deltaet i øst og blander seg med det salte Atlanterhavet. Amazonas brer seg over flater på størrelse med USA, og dekker over halve delen av Sør-Amerika. Med andre ord nesten hele Brasil, deler av Peru, Venezuela, Colombia, Ecuador og Bolivia.

Kjært barn har mange navn. Amazonas gjennomgår navnendringer langs hele løpet fra vest mot øst, men når alt kommer til alt beholder elven sitt sterke "pikenavn". Eventyrreisen starter 5250 meter over havet i de mektige og snøkledte Andesfjellene. Denne delen av Amazonas kalles Apurimac-floden, og navnet Apurimac betyr "Den store taler". Den unge elva kaster seg 1000 kilometer ned fjellpassene mot høylandet, og det sies at du virkelig kan høre elva ”tale” her oppe. Ungdommen varer ikke evig, selv ikke for vannet i Amazonas. Nede i høylandet roer elva seg betydelig, og brer seg utover et stort landområde. Her går den under mange ulike navn, blant annet Ene, Tambo og Ucayali. Gjennom deler av Brasils regnskog kalles den Solimioes før den igjen benevnes med "pikenavnet" Amazonas.

Amazonas har over 10.000 kanaler og sideelver langs hele hovedløpet. De ulike geologiske forholdene langs elveløpet setter standarden for tre ulike elvetyper: Sortvannselver, hvitvannselver og klarvannselver. Navnene får de etter vannfargen, som igjen gjenspeiler mengden oppløst materiale, sedimentføring og pH. Dette påvirker dyrelivet i stor grad. Selve området er et av de våteste i verden, og nedbørsmengden er enorm gjennom året. I snitt regner det mer enn 2500 millimeter årlig, og for områdene nær Andesfjellene kan nedbørsmengden nå hele 6000 millimeter. I regntida kan vannstanden i hovedløpet øke med mer enn 15 meter, og dette er den viktigste faktoren for spredning av liv, biomassenedbrytning og omfordeling av næringsstoffer. Oversvømmelsene kan strekke seg over en periode på 4 til 7 måneder, og områdene som rammes hvert år kalles "varzea". De fungerer som drivhus, holdes konstant fuktige og er et av de mest fruktbare områdene i hele Amazonasdeltaet.

Fra jungeldagboka

15/1-03

Frokost! Gloria og den supre kjøkkenstaben varter opp med ekspedisjonens første måltid før vi kan rigge fiskeutstyret. Danilo reparerer strømaggregatet og får fryseren til å fungere igjen, og ellers starter dagen som ønsket. Tobias er ute på jakt etter agnfisk i lagunene, og mens vi vente på ham fotograferer vi bladskjærer-maur og store edderkopper. Da Tobias kommer tilbake tipser han oss om muligheter for enda bedre resultater til kvelden – tarantellene er nattaktive og smyger seg ut av jordhulene for å jakte. Vi prøver gjerne igjen.

De bærer mange, mange ganger sin egen vekt.

De var ikke helt enkle å lure fram på dagtid.

"Amigo!", roper Danilo, den ene av turguidene våre. Jeg står oppreist i den fortøyde elvebåten og rigger fiskeutstyret i det en blid og solbrun guide styrer kanoen sakte og kontrollert inn til siden av båten, løfter to flotte agnfisker i været og smiler bredt. "Carnada, moi bien!" Ferskt agn, meget bra. Med kraftige armbevegelser og imponerende innlevelse forteller han meg om hvordan det hele gikk for seg. To kontante mancheteslag inne på sandgrunna fra en lydløst glidende kano, så var agnet for turens første fiskeøkt sikret. Fiskene er robuste, sigarformede og utstyrt med kraftige kjever og solid skjelldrakt.

Nok en slurk vann fra en soloppvarmet plastdunk. Armer, ansikt og skuldre får en ny porsjon solkrem. Jeg monterer en krok med bredt krokgap på stålfortommen, binder denne til hovedsena og fester et lite pæresøkke i en splittring festet til fortomssvivelen. Danilo følger meg med konsentrert blikk, og ber meg knyte fiskeknuten om igjen. Sena bites av, jeg binder knuten oversiktlig en gang til mellom fingrene og fukter den før jeg drar til. "Ah, si amigo," Danilo er med. Han tar et godt nakketak i den ene agnfisken, lager raskt to filéter med den store mancheten og legger dem på den brede båtripa. Jeg agner opp og vinkler kastet rett ut i elva mot en liten bakevje utenfor et veltet tre. "Perfecto," sier Danilo når agnet treffer vannet. Selv går han stødig fram i kanoen og finner sitt eget fiskeutstyr. Det består av en trefjøl med kløfter i hver ende, som er fylt med kraftig, oppkveilet nylonsene. Kroken ligner en solid kveitekrok forbundet til hovedsena med en tykk ståltråd og like over henger det store blysøkket.

En fersk willy-filét fyller krokgapet, og så får jeg en oppvisning i presisjon. Danilo vinder av masse løssene fra trefjøla, og legger det i bukter i bunnen av kanoen. Så tar han et godt tak i sena en drøy meter fra kroken, reiser seg i den spede kanoen og svinger takkelet i sirkelbevegelser over hodet. Raskere og raskere, men akkurat passe slik at filéten ikke dras av kroken. Plutselig slipper han! Løssena flakser avgårde uten en eneste floke, og taklet lander med et brak et godt stykke ute i elva. Selv står jeg svett og vinterblek med åpen munn og er mektig imponert. Danilo smiler bredt og blunker med det ene øyet. To arapapegøyer passerer over hodene våre, skriker gjenkjennelig hest og forsvinner over løvtaket på den andre siden av elva. Så råder den gode stillheten igjen.

Så plutselig! Et hardt napp forplanter seg gjennom den lille stanga og river meg ut av transen. Danilo peker med en stiv pekefinger på den lett duvende stangtuppen uten å si et ord. Enda et hugg og der! Mothugget sitter og responsen er god. En selvsikker tyngde ute i det grumsete elvevannet tvinger sene av snellespolen i et kort, men hardt og raskt utras. Fisken stopper opp, står stille og snur med kurs nedover elva. I et eneste byks drar fisken avgårde og jeg er akkurat for sein med å justere bremsen. I det den øker farten og vinkler ut i elveløpet, slår stanga plutselig tilbake og sena legger seg slakk og bølgete på vannoverflaten. En utrolig følelse! Det eneste jeg hører er pulsslagene i hodet. Etter noen runder på snella kan en flisete stålfortom uten krok bade i sollyset. Danilo ser på meg og ler med smale øyne.

Igjen skriker araen hest mellom trærne, som om den har sett hele fighten og ler hånlig av mitt tap mot en sterk og seirende fisk. Agnet lå to minutter på sandbunnen. Mitt første fiskemøte, og for et møte! Jeg puster ut og rister den verste fiskeskjelven ut av kroppen – Amazonas har fått taket på meg.

Alt av det tyngre utstyret rigges og sjekkes og gjøres klart for morgendagens første, store fiskedag. Etter tips fra Tobias skal vi prøve oss på papegøyemaller og de store ferskvannsrokkene i en stilleflytende sving oppstrøms campen. Vi spiser, bader, finner roen i hovedhuset og køyer tidlig. Reisetermometeret i teltet mitt viser 35 varmegrader! Geir beroliger med at vi vil bli vant til varmen og luftfuktigheten etterhvert. Malle i morgen tidlig!

Et rått møte med jungelrøveren over alle jungelrøvere - en hvit piraya.

16/1-03

Og der var vi i gang! Alt av utstyr sjekkes på nytt, og svingen vi skal fiske i har i følge Tobias levert mange flotte maller. Svingen inneholder en høl med glatt strøm som grenser til en liten laguneaktig bakevje der en halvstor arapaima viser seg ganske tidlig. "Oh, der var`n," konstaterer Geir og himler med øynene. Lite aner vi om kommende meiteresultater seinere på turen. Arapaimaen er nemlig det ultimate byttet, og selv har jeg liten tro på at vi kommer til å stifte nærmere bekjentskap med arten. Moro å kunne se den i det minste.

Sterke og store maller krever kraftig utstyr.

Kroker i alle mulige utgaver og størrelser må til.

Etter agnutlegg fra kanoen ligger samtlige takler ute, og vi kan omsider finne roen godt tilbakelent i meitestolene på sandbanken. Tommy, Geir og Lene fisker fra båten fra motsatt bredde. Sola stiger sakte opp over trekronene akkompagnert av jungellyder og det kaklende morgentrekket til arapapegøyene over hølen vi fisker i. Plutselig runner det hos meg, men fisken slipper umiddelbart. Rett etterpå hyler Tommy til fra båten. "IIhhaa, den er stooor, malle!" Den kraftige stanga hans bukker dypt, og snella får virkelig kjørt seg – utraset er massivt og fisken støter blytungt utover mot dypere vann. Fisken spenner til for alvor ute i den steinsatte dyprenna, og etter en svett fight bukseres turens første specimen over ripa til vill jubel. Den vakre papegøyemalla veies til 20 velproposjonerte og spenstige kilo, og Tommy er i ekstase. Vakrere fisk finnes vel neppe. Malla falt for en bunnmeitet fiskehale i utkanten av hølen. Etter kyss og klapp får fisken friheten velfortjent tilbake.

"Krrrrrrrrr," det runner hardt hos meg igjen. Jeg setter mothugget momentant, og tyngden slår ned i stanga. Ingen voldsomme utras, men tung stanging og sakte sluring langs bunnen hele veien opp til sandbanken jeg står på. Geir smiler lurt og vet godt hva jeg basker med. "Raja," roper guiden, og det stemmer bra. Min første ferskvannsrokke er et faktum, og jeg er storfornøyd. Fisken har slukt agnet, så vi må dessverre ta livet av den. Spesialisten med giftpigg på halen veies til 10,5 kilo. Tydelig at denne fisken er lite populær hos de innfødte, og Tobias forteller om den gangen han ble stukket og gikk med et ildrødt og bankende hovent bein i dagesvis.

Det gjelder å ha respekt for disse vakre og giftige skapningene.

Ettermiddagen og kvelden går med til lett spinn- og fluefiske etter corvina og peacock bass i en grunn og vegetasjonsrik lagune på halvveien mot mallesvingen. Vi kaster mellom sunkne trær, kvister og kjerr og lurer den ene peacocken etter den andre. Tommy fisker godt med flua mens vi andre tyr til små sluker og spinnere. Lene lander et prakteksemplar på 1,6 kilo mens min største veies til 1,32 kilo – et fargeinferno av en fisk. Senere får jeg en kompakt fisk på drøye 2 kilo. Mot kvelden dabber peacock-fisket av, og den lett gjenkjennelige brummingen fra corvinaen forplanter seg i hele båtskroget. Yngve har med seg en undervannsmikrofon, og lyden fra fiskene, som dannes ved muskelsammentrekninger og pulsering med svømmeblæra, gjør kvelden mer enn spesiell. Jeg rigger et lett wagglertakkel, monterer en blodfersk fiskefilét på kroken og lar kastet gå mot et stort, veltet tre. Nappet uteblir.

En nydelig peacock etter en utrolig spennende laguneøkt.

Fakta: En fargerik orginal

Mallene i Amazonas er blant de edleste av samtlige ferskvannsgiganter. Fiskenes utseender og adferdsmønstre er så varierte og komplekse, at de lenge var en nesten uoverkommelig gåte å knekke for vitenskapen. Mallene har gjennomgått en utrolig utvikling og har tilpasset seg en rekke lokaliteter og vassdrag. Størrelsesspekteret varierer fra 14 millimeters mikromaller som lever som parasitter til den europeiske mallen på 5 meter. Lesheroens maksvekt er lite kjent, men det er fanget eksemplarer på nærmere 500 kilo av lokalbefolkningen. Det normale er imidlertid mindre fisker på 20 til 60 kilo.

Mallene systematiseres under ordnen Siluriformes, og lesheroen tilhører familien Pimelodidae. Mallene er ekstreme overlevere og kan leve i vann med meget variabel vannstand og skiftende oksygenmetning. Alt i alt er det kjent rundt 2600 ulike mallearter fordelt på 33 familier, og i Amazonas er 1400 av dem registrert. Som sportsfisker er de helt utrolige.

Papagøyemallen tilhører ordenen Siluriformes og familien Pimelodidae. Det spesielle med papegøyemallen er fargetegningene, og det er faktisk ingen annen neotropisk malleart som kan sammenlignes reint utseendemessig. Mallene er over-levere og papegøyemallen er intet unntak. Til forskjell fra lesheroen søker papegøyemallen steder med mindre strøm, og kan opptre på betydelig grunnere vann enn lesheroen. I tillegg er den nok noe mer bunnorientert enn den til tider mer pelagiske lesheroen. Som de fleste maller bruker den luktesansen og til en viss grad synet under byttesøk, og ikke minst de følsomme skjeggtrådene.

Det er umulig å forveksle den med andre mallearter i regnskogenes elver og kjennetegnes ved et kraftig, pansret hode med små øyne plassert like bak og ovenfor kjeveleddet, en bred forkropp som gradvis blir tynnere mot halen, en rekke skjeggtråder på haken og i munnvikene, ekstremt kraftige piggstråler ytterst i hver brystfinne og ellers store og avrundede finner. Fargetegningene er varierte og består av små, svarte prikker på hodet og nakken, en olivengrønn til brunfarget rygg og innslag av kraftig gul og orange på finner, buk og undersiden av hodet.

Papegøyemallen kan nå vekter opp mot 300 til 400 kilo, men det vanlige er eksemplarer på 20 til 50 kilo. Den går for å være en mer bedagelig og roligere malle sett i forhold til lesheroen, og liker ofte elveloner med stillestående vann, mye vegetasjon og synketømmer på bunnen. Om dagen foretrekker den å ligge rolig og vente på forbipasserende bytter, gjerne kamuflert under røtter og kvistkjerr langs bunnen. Arten er også nattaktiv og spiser det meste av fisk, amfibier og mindre, vannlevende pattedyr. Det er også funnet diverse fugler i magene på både leshero og papegøyemalle.

Fra jungeldagboka

17/1-03

Nok en tidlig mallemorgen i svingen. Jeg mister en megafisk, og Tommy har også kontakt – trolig maller. Geir og Tobias kan konstatere at elva har steget i løpet av natta, men at det ikke har noe å si for fisket vårt. Resten av morgenen passerer uten en eneste fiskekjenning, så vi avslutter og returnerer til campen. På veien tilbake henter vi Geir Magne i peacock-lagunen, han har brukt morgenen til fuglekikking fra toppen av fugletårnet, en utkikkspost bygd av de innfødte. Frokosten smaker fortreffelig.

Tidligere på dagen fisket Tommy og Danilo med håndsnøre i mallesvingen, og fikk mange fine småarter i kjerret bak båten. For min del lå det mye inspirasjon i dette, så jeg og Espen reiser ut for å prøve med mikromeitet og det lett wagglermeitet som metode. Fra kanoen velger vi oss opplagte standplasser langs elveløpet i retning mallesvingen. Resultatet blir bra. Jeg får min første sildelignende yahoo i en bakevje nær et veltet tre, og Espen mister en fisk vi såvidt får se før den klipper fortommen.

Vi flytter oss, padler til en ny sving og meiter i nærheten av en stor gresskant. Umiddelbart kroker jeg en vilter fisk som virker betydelig sterkere. Den kjører seg fast, men heldigvis berger vi den etter et basketak i vegetasjonen. En utrolig stilig fisk! Den er nesten trillrund, har et røft tannsett, sølvskinnende sider, små skjell og en ildrød gattfinne. Blir seinere fortalt at den kalles palometa. Får også enda et par nye arter, to oscar-varianter, fisker det betales godt for som akvariefisk hjemme. Godt å være i gang med artregistreringen.

En fascinerende palometa.

Tilbake på campen besøker vi Lene i teltet. Hun tilbragte mange timer i sola på morgenen, og solstikket var ikke til å unngå. Kvalmen har imidlertid gitt seg, og hun føler seg betydelig bedre. Etter en sein middag bestemmer jeg og Espen oss for å meite med surfutstyr fra sandbanken rett nedenfor campen. Vi reiser over elva med kanoen, og forsøker oss fra tuppen av banken mot hølen der Geir fikk den småflekkede malla. Det varer ikke lenge før jeg får fisk, og etter en lett gjenkjennelig fight kan jeg lande en stilig, flekket rokke. Espen kroker en malle som han til sin store fortvilelse mister helt inne ved land før vi får fotografert den. En malle med lange skjeggtråder, flekkpigmentering og lilla skjær langs sidene – en juvel av en art! Sandfluene herjer vilt, og mørket siger innover sanden i det vi bestemmer oss for å gi oss for kvelden.

18/1-03

Mens Lene blir stadig bedre av solstikket, sliter Tommy med et voldsomt utslett på ryggen. Det ser ut som store kviser, men ligner aller mest på en hissig bakterieinfeksjon. Vi bestemmer oss for å stikke hull på byllene med palmenåler, behandle det med legesprit, smøre det inn med urtekremer og få gutten på antibiotika. Igjen må førstehjelpsskrinet fram, og Tommy kjemper tappert mot stadige stikk og sviende legesprit.

Fire rokker i mallesvingen! Ikke akkurat hva vi håpet på, men moro likevel. Det dumme er at vi blir nødt til å ta livet av hver eneste én siden de sluker agnet dypt. Mothugget kan trolig ikke settes tidlig nok. Min største får jeg heldigvis satt ut igjen uten større problemer. Resten av formiddagen går med til forfriskende bad blant småfisk på sandgrunna ved båtplassen. Vi ser stadig nye arter jeg kan tenke meg å få. Tobias og Geir mener det ikke er så mye mer å hente i mallesvingen, så vi velger å bryte opp i morgen tidlig og starte ferden videre nedover Rio Aguarico mot vårt endelige mål langt, langt inne i jungelen mot grensa til Peru.

Vi tar oss likevel tid til en revansjetur – jeg har ikke glemt de spesielle corvinaene, og satser på wagglermeitet mens de andre søker andre plasser. Tommy, Lene og Espen velger en siste kveldsøkt i mallesvingen mens jeg, Yngve og Geir holder oss i den smale lagunen. Mot kvelden skjer det samme igjen: Peacockfisket dabber av, og corvinaenes brumming setter i gang. Igjen senker Yngve mikrofonen under vann for nok et lydopptak av de spesielle fiskene, og det høres ut som om corvinaene står i kø rundt båtskroget. Jeg rigger den lette duppstanga, finner fram wagglere og kroker med bredt krokgap og fisker med overdyp og fiskefilét i utkanten av et veltet tre. Det varer ikke lenge før det bobler rundt duppen, og endelig forsvinner waggleren rykkvis og sakte. Etter en flott fight skimter vi omsider en langstrakt og sølvglinsende fisk. I et øyeblikk tror jeg det er nok en peacock, men så åpenbarer den seg i overflaten. Ingen tvil, endelig, en vakker corvina! Fisken veies til 2,32 kilo og jeg kan notere nok en ny art på jungellista.

Endelig, den vakre corvinaen, en slektning til den mer kjente drummeren i saltvann.

Mot slutten av økta vår opplever vi noe spennende. En liten arapaima napper faktisk på det lette dupptakkelet mitt etter nervøse minutter godt sammenkrøket og musestille i båten. Den lille arapaimaen, som vi anslår til rundt 10 kilo, vaker jevnlig og patruljerer løpet der jeg fikk corvinaen. Dessverre forsvinner fisken sporløst etter en serie tunge vak.

Etter at mørket har tatt fullstendig overhånd snur vi båten, lirker oss ut av lagunen og vender tilbake til campen. Guidene har allerede pakket det meste i storbåten, og Tobias foreslår avreise grytidlig i morgen med kurs for Remolino, den ultimate malleplassen. Vi kvelder og gleder oss til nye eventyr.

Fakta: De livsviktige regnskogene

Regnskogene spiller en uvurdelig rolle i det å opprettholde livet på jorda. De strekker seg fra de kalde klimasonene i Alaska og Chile til tropene i Sør-Amerika, Afrika og Asia, og tilbyr et bredt spekter av leveområder og habitater for mange plante- og dyrearter. Selv om tropiske regnskoger dekker mindre enn 3% av det totale landarealet på kloden, inneholder det mer enn 50% av alt levende, og mer enn 5 millioner plante-, insekt- og dyrearter er så langt registrert. Ennå er det mye som vitenskapen ikke kjenner til. Et godt eksempel på dette kan være de nye feltstudiene som ble gjennomført i Brasil for ett år siden. Et forskerteam med insekter som spesialfelt avgrenset et lite område på størrelse med en halv fotballbane og startet letingen etter nye trelevende arter. Allerede etter den første risteprøven fant de mer enn 30 ukjente insekter, og det kun fra ett eneste tre!

I tillegg til å være et hjem for dyre- og plantelivet, fungerer også regnskogene som tilholdssted og oppvekstområde for urbefolkningsstammer. De er helt avhengige av regnskogene for å opprettholde et tradisjonelt levevis, men må dessverre kjempe for retten til å beholde områdene. Tropiske regnskoger spiller også en viktig rolle for å opprettholde liv utenfor selve skogene. Vi mennesker er faktisk totalt avhengige av dem, og til nå er 25% av alle medisiner utviklet med planter fra regnskogen som basis. Over 2000 plantearter med kreftforebyggende og helende virkninger har til nå blitt registrert av forskere. Mye av den maten vi spiser i dag, fra ris og linser til bananer og rotfrukter, har sitt utgangspunkt i regnskogenes fruktbare områder.

Det finnes ikke liv uten tilgang til vann. Regnskogene dekker mindre enn 7% av jordas landareal, men mottar likevel mer enn halvparten av all nedbør som faller på land. De utfører en vital oppgave ved å absorbere dette regnet for så å slippe det ut i mindre strømmer og større elver etter en lang filtreringsprosess. Inne i regnskogene inngår vannet i en rekke sykluser som stadig sirkulerer og regulerer klimabalansen. Dette er ikke bare viktig for regionale klimaer, men også for det globale klimaet. I tillegg til å absorbere og holde på store vannmengder, lagrer også regnskogene karbon. Skogene inneholder rundt 600 billioner tonn karbon, og fungerer som jordens desidert største karbonreservoar. Dette er med på å moderere karbondioksid-innholdet i atmosfæren, og uten denne evnen ville grunnlaget for liv på kloden vært et annet.

Fra jungeldagboka

19/1-03

Guidene viser stor lokalkunnskap og kjøreferdigheter utenom det vanlige på nok en utrolig jungeletappe. Vi sier at gamle loser og sjømenn langs norksekysten er flinke, men jungelguidene våre slår dem med god margin. De koster avgårde mellom metertykke trestammer stikkende opp fra elvebunnen, gjennom strømvirvler og over steinete grunner uten et eneste uhell. Når de en sjelden gang kjører på grunner eller kjenner røttene smyger langs båtskroget, vipper de bare opp 75-hesteren og passerer hinderet som om det var en gummibåt med en 2-hester de kjørte – imponerende! På veien reiser vi innom landsbyen Cyabeno og henter broren til Tobias, José. José er en trivelig kar med godt humør og uerstattelige kunnskaper om naturen, fisket og godplassene i hele området. Vi hilser ham varmt velkommen.

Tobias og José er brødre. Vi finner raskt tonen med dem - og de finner raskt fram til fiskebladene vi har med. Her med svenske Fiskejournalen.

Drøye 5 timer bruker vi på etappen, og omsider kan vi sette opp campen på en ny plass. Remolino er et spennende og strømsatt område som grenser til en stor bakevje der vi skal forsøke mallene under overhengende trær helt inne ved land. Geir har fått storfisk her før, og har klokketro på at vi skal klare brasene denne gangen også. Vi svinger elvebåtene inn på sanden med utsikt over glattstrøm og strømkanter, rigger campen og spiser lunsj før vi reiser til en inntørket lagune for å fiske agnfisk. Tobias og José bruker kastegarn, sperrer vannet med ruser og leder flere fine agnfisker inn i nota. Artene willy og guanchiche er det vi får mest av, arter som regnes som det beste malleagnet. Etter tre kast har vi nok til både kvelds-, natt- og morgenfisket. Byttet er den raskeste av mallene i Amazonas og kalles leshero. Spenningen er til å ta og føle på når de tunge bunntaklene kastes ut i den dype hølen.

Tunge bunnmeitetakler med miljøsøkker og et willys-hode som agn.

Jeg, Geir, Tommy og Espen velger bakevja i Remolino som nattas arena, og mens Geir bruker kasteutstyr velger vi det kraftige havfiskeutstyret og ror ut agnene med kanoen. Kveldsmørket siger på. Vi sitter tilbakelent i stolene i elvebåten, jungelkvelden er magisk. Plutselig hyler det i knarren borte hos Geir! Et massivt utras og et noe nervøst mothugg følger tett etter – fisken forsvinner nedstrøms i et vanvittig tempo. Geir klarer nesten ikke å få presset stanga oppover. Etter en nervepirrende kamp langt ute i hølen kommer tyngden nærmere båten og sirkler som en ubåt nede i dypet. Klokka runder 10:00 den kvelden da jeg omsider får æren av å buksere en torpedoformet leshero over båtripa. For et sjokk, for en fisk! I hodelyktlyset ligger det en dampende og sølvgrå skapning med enorme finner og steinhard kropp. Inne på land går kameraene varme, og den vakre malla veies til 38 kilo før den får friheten tilbake ute på sandbanken.

Malleverdenens "Ferrari".

Etter dette roer det seg betydelig. På lettutstyret registrerer jeg imidlertid et lite napp, og mothugget times perfekt. Fisken er helt rolig hele veien opp til båten, og i hodelyktlyset kan vi nok en gang studere en fascinerende skapning. Arten kalles chorza, en grålilla malle uten synlige øyne. Jeg blir sittende lenge med den merkelige skapningen i hendene før den legges i keepnettet for fotografering i dagslys den påfølgende morgenen.

Smått fascinerende.

Resten av natta forblir stille. Det eneste vi nå og da ”vekkes” av er de tunge vakene av en stor arapaima på innsiden av båten. Fisken flytter imponerende store mengder vann, og vi klarer nesten ikke å sitte rolig – det hadde vært spennende å kaste på den, men bunn- og strømforholdene langs land er vanskelige. Etter nok et par timer uten tegn til liv, vender vi nesa hjemover.

Fakta: En råtass

Lesheroen tilhører altså familien Pimelodidae. Den kjennetegnes ved en langstrakt og elegant kropp, et bredt og kraftig hode, små øyne plassert like over kjeveleddet, et sett med lange skjeggtråder, en bred munn med lave raspetenner orientert i plater, kraftige finner med enkelte innslag av piggstråler og en gråhvit kroppsfarge uten pigmenttegninger. Lesheroen finner seg godt til rette i både stille og strømmende vann, og foretrekker bakevjer som grenser til større dyp og sterk strøm. Om dagen ligger den mye i ro under røtter, på sandbunn eller i nærheten av steinpartier. Arten er ellers nattaktiv, søker bytter på alle mulige dyp og kan også jage aktivt i overflaten. Av bytter er den en spesialist på bunnlevende fisker, men opptrer gjerne pelagisk i store stimer med mindre byttefisk. Et interessant adferdstrekk er, at flere lesheroer kan gå sammen om å samle og avgrense byttefisk slik spekkhoggerne gjør. Får du en gang muligheten til å stifte bekjentskap med denne utrolige sportsfisken, skal du legge spesielt merke til kroppsformen og hvor velproposjonert den er. En "Ferrari" blant mallene!

Fra jungeldagboka

20/1-03

I går kveld sov jeg i båten, ventende over mallestengene og iakttok nattefalk-trekk mot nattehimmelen. Nå er nok en ny morgen her, og kroppen verker etter mange timers hardt nattfiske.

Etter frokosten fanger jeg et par nye småarter på ultralett utstyr. Tobias og José bruker tida midt på dagen til å sløve i hengekøyene. Meget fornuftig siden sola steiker i senit og varmer sanden rundt campen til det ikke går an å gå barbeint. Jeg drikker vann til jeg stuper. I kveld venter nok et nytt pass etter mallene, men vi bestemmer oss også for å prøve arapaimaen som vi observerte i går. Siden bakevja er låst av den sterke elvestrømmen utenfor, bør de store fiskene være der ennå. Planen faller likevel i grus siden Gilermo allerede har forsøkt med håndsnøret i det aktuelle området, og faktisk mistet en av de store fiskene. Espen fortviler mens jeg og Tommy tar det med knusende ro. Vi skal jo snart til Lagarto Cocha, hovedutbredelsesområdet for arapaimaen i Rio Aguarico. Jeg håper vi fortsatt har mye spennende i vente.

I stedet for å gi mallene i bakevja enda en ny mulighet, velger vi i stedet å prøve en ny plass lenger ned. Denne ligner Remolino-hølen, men er betydelig mindre. Jeg, Espen, Yngve og Lene velger hølen mens Tommy og Geir drar til den store sandbanken betydelig lenger ned der Geir hadde observert en jagende, stripet malle på morgenen. Danilo er med som båtfører, og vi kiler den store båten inn mellom to veltede trær innenfor hølen i strømskillet etter at vi har satt av Tommy og Geir.

Etter noen minutters fiske får jeg et realt hugg. Jeg setter mothugget, og fisken sparker umiddelbart i fra – maken til krefter! Plutselig snagger fisken seg fast og slipper agnet, jeg fortviler. Lene mister også en flott fisk, som klipper hele takkelet mot en stor trestamme. Jeg knyter et nytt og vi kaster ut på nytt. Så er det Espen sin tur. Heller ikke denne sitter, men henger betydelig lenger på. Danilo ler hjertelig og sier "bagre palo" hver gang vi sitter fast. Seinere får vi vite at det betyr "tremalle" – veldig morsomt. Turen forblir fiskeløs.

Noe misfornøyde henter vi Geir og Tommy på sandbanken, og vender hjemover. To sandfluespiste sportsfiskere kan fortelle om mange mallejag helt inne på grunna, og kun én fisk som resultat.

For min del er denne fisken spennende siden Tommys nye art er en fluefanget dogfish. Fisken har en langsmal kropp, og munnen er utstyrt med massive gripetenner i underkjeven. Vi kvelder etter nok en begivenhetsrik dag – synd de store fiskene slapp unna.

En merkelig art Tobias ikke hadde sett før fikk avslutte en lang fiskedag.

Fakta: Det verdifulle mangfoldet

Biodiversitet er en betegnelse på biologisk mangfold. Dette beskriver alt av varierte livsformer på jorda, prosessene og interaksjonene som opprettholder liv. Regnskogene er juvelen i samlingen, og dyrelivet er ufattelig rikt i et imponerende sett av biologiske prosesser. Forskere har til nå funnet kun en brøkdel av det totale artsmangfoldet i tropene, og kan i utgangspunktet bare gjette seg til det endelige resultatet. Det beste estimatet så langt for den globale biodiversiteten er blitt satt til 10 millioner arter.

Tropiske regnskoger er de desidert rikeste regionene med tanke på biologisk mangfold, og mer enn 50% av alle levende arter lever her. I følge en rapport laget av The US National Academy of Sciences inneholder en typisk avgrenset del av regnskogen på rundt 6 kvadrat-kilometer opp til 1500 blomsterplantearter, 750 tresorter, 125 pattedyrarter, 400 fuglearter, 100 reptilarter, 60 amfibiearter og 150 sommerfuglarter!

Fra jungeldagboka

21/1-03

Det varer ikke lenge etter frokost før vi er i gang igjen. Siden mallefisket har dabbet av i Remolino-hølen, bestemmer jeg og Espen oss for å forsøke nok et pass på plassen vi alle hadde rikelig med fiskekontakter i går kveld. Lene og Yngve blir i campen men Tommy og Geir blir med. De velger nok en økt på sandbanken lenger unna der mallene jaget vilt i går.

Jeg avfisker den innerste delen av bakevja mens Espen fisker på yttersida. Jeg har som vanlig elendig flyt i fisket, og presterer å slite et takkel før Espen har startet. Etter noen minutter napper det hos Espen, og ikke lenge etter kan vi løfte nok en rokke over båtripa. "Svart belte i raja," fortviler Espen. Jeg ler. Til tross for den etterhvert så vanlige fangsten har han ikke lov å totalfortvile, for denne rokka har vi aldri fått før.

Den er gulprikket, relativt liten og minner mest om den vanlige piggskata hjemme i Norge. Vi avkroker fisken og lar den svømme tilbake der den kom fra. Hos meg kan jeg kun registrere enkelte småfisknapp, og når jeg sveiver opp for å sjekke agnet runner det for fullt hos Espen.

Det er ikke til å fatte. Fisken går betydelig hardere på enn den forrige, og er i ferd med å runde hjørnet med stø kurs ut i hovedstrømmen. Så langt kommer den imidlertid ikke, for herr Grønberg er på offensiven og presser den stadig nærmere overflaten. I en virvel av grumset vann åpenbarer det seg en etterlengtet fisk. Espens første papegøyemalle kan vippes over ripa. Espen nihyler! I all hast reiser vi av gårde mot sandbanken der Tommy og Geir befinner seg for fotografering. De har i tillegg vektene som trengs akkurat nå. Etter en innholdsrik seanse kan vi fastslå vekta til beskjedne 8,6 kilo, men papegøyemalle er og blir papegøyemalle. Vi velger å gi oss mens leken er god, for verken jeg, Tommy eller Geir har hatt særlig suksess. Nå skal det smake med mat.

Middagen i matteltet på sandbanken, selvfisket og grillet peacock, rødkålstuing og friterte poteter, smaker herlig. Geir savner saus og kan fortelle at det er uvanlig å bruke det som middagstillegg i Ecuador. I rein fortvilelse bestemmer han seg for å stå for minst én av middagene når vi kommer til Lagarto, Geir savner saus!

Etter middag reiser hele gjengen sammen med Tobias og José til nok en innestengt lagune for å leite agnfisk. Vi hogger oss vei med manchetene og finner til slutt fram mellom alle palmestenglene. Varmen er intens, det er deilig å avkjøle seg i lagunen. Umiddelbart velger jeg og Lene en del der vi ser jagende fisk under buskene. Etter noen få forsøk klarer vi å kroke og lande hver vår guanchiche, en ny willy-underart, og en stor, pansret algespiser. Artig at det glir inn stadig nye arter på lista. Resten av kvelden går med til mallefiske i svingen der Espen fikk sin papegøyemalle. Igjen mister jeg en megafisk. Utraset er lett gjenkjennelig, men fisken deiser ikke i båtdørken denne gangen heller. Jeg fortviler og lengter etter Lagarto.

En rå jungelspesialist som opptrer på meget grunt vann.

En litt mindre art i den samme familien som fisken over.

22/1-03

Omelett med bacon, purre og oksekjøtt i strimler. Etter maten reiser Geir og resten av gjengen tvers over elva ved campen på jakt etter malla, mens jeg, Geir Magne og Lene får være med Tobias og José inn i jungelen bak campen på leit etter cedertrær. Vi skal lære å spikke miniatyrkanoer med mancheter! Vi blir fortalt at dette er viktig bardomslærdom, og at barna først skal lære å spikke en miniatyrprototype av den store elvekanoen de seinere skal lage. Som voksne vil de få flere arbeidsoppgaver i hverdagen, og båtene er de viktigste fremkomstmidlene i jungelen.

Det er tydelig at cedertreet ikke er det vanligste i området vi camper i, for vi må gå et stykke inn blant nålepalmer og enorme løvtrær før vi kommer til stedet der gutta allerede har spikket og hogd. Vi storkoser oss og følger med straks Tobias begynner. Han velger et passe tykt tre, hogger det av i båtlengder, flekker av barken, kløyver emnet på midten i langsgående retning og starter utformingen av selve skroget. Vi følger med som førsteklassinger. Etter at skroget er formet, starter det vanskeligste. Hele emnet skal nå uthules med mancheten, og vinkelen på knivbladet bør være lik ved hvert hogg for å få den rette formen på rælingene. Det går så flisene fyker, etter en hel ettermiddag ligger mini-kanoen klar. Jeg og Lene skjønner teorien, men får det ikke helt til i praksis. Etter mye spikking må vi innse at ikke alle kan få det til. Jeg ville ikke ha byttet bort denne turen med noe annet denne dagen. Magisk!

Det er vel grei skuring å se hvem Tobias lagde...

Etter middag sover jeg noen få timer i teltet før turen igjen går til Espens godplass for nok et mulig møte med mallene. Igjen kommer nappene på rekke og rad. Selvfølgelig mister jeg en fin fisk denne gangen også etter et klassisk run på en drøy timeter. Igjen må jeg smertelig innse at malleflaksen er ujevnt fordelt i gruppa, og at jeg nok har hatt mine sjanser. Desto hyggeligere er det at Lene også har på en stor fisk helt inne ved båten. Dessverre snagger den seg fullstendig fast, og vi må gi tapt atter en gang. Vi bryter opp og reiser nedstrøms for å plukke opp Tommy og Geir på sandbanken.

Da vi ankommer sandkanten klarer jeg på uforklarlig vis å bomme fullstendig ved ilandstigning. Lunkent elvevann smeller til rundt anklene, jeg skvetter kraftig og ruller innover land. Jeg mister hodelykta i fallet, munnen er full av sand og aldri har jeg hørt maken til latter. Alle i båten ler så de griner og jeg føler meg som dagens urkløne. Vi vender lattermilde hjem for et elvebad og en god natts søvn. Lagarto nærmer seg

Fakta: Et fiskemangfold

For å få en oversikt over fiskenes utbredelse i verdens regnskoger, deles områdene inn i ulike zoogeografiske regioner. Hver av disse regionene har karakteristiske elementer av fiskefaunaen som reflekterer deres isolasjon og forbindelse med andre regioner. Regnskogen forekommer i den afrikanske regionen (det afrikanske kontinentet), den neotropiske regionen (Sør- og Sentral-Amerika), den orientalske regionen (India, Sørøst-Asia, Indonesia og Filipinene) og den australske regionen (Australia, New Zealand, New Guinea og tilhørende øygrupper). Fisket vårt foregikk i de østlige delene av Ecuador mot grensen til Peru og faller derfor inn under den neotropiske regionen, med Sør- og Sentral-Amerika som to zoogeografiske underregioner.

Artsmangfoldet i Sør-Amerika er i ferd med å bli godt registrert og kartlagt. Regionen sett under ett har det høyeste antallet obligatoriske ferskvannsfisker i forhold til de andre regionene, og forskere regner med at det finnes rundt 3000 arter – mange ennå ubeskrevet. Noe av det mest interessante med dette fiskemangfoldet er at karpefiskene (Cypriniformes) er relativt sjeldne med få arter i det neotropiske artsspekteret. Dette er forøvrig den mest utbredte fiskefamilien i de fleste andre regionene.

Som sportsfisker er det mye spennende du kan treffe på, og det er lett å la seg fascinere over mangfoldet, fiskenes utseende og deres tilpasninger til livet de lever. De dominerende artene i regionen er karpelaksene (Characiformes), som består av åtte familier og rundt 1200 arter. Fiskene kjennetegnes ved kraftige kjever med skarpe, fastsittende tenner, fettfinne og en slank, spoleformet kropp. De fleste er robuste og typiske rovfisker som raskt går over på fiskediett etter de første oppvektsårene.

De elektriske fiskene (Gymnotiformes) er en annen vanlig, men ikke fullt så dominerende neotropisk gruppe. Dette er arter som sportsfiskere en sjelden gang stifter bekjentskap med, og møtet blir som regel sjokkartet og lattermildt. Fiskene utsender elektriske støt som brukes til å lokalisere, lokke og nedlegge byttedyr. Den vanligste representanten for gruppa er den elektriske ålen.

I de grunne lagunene og elveløpene er ciklidene (Perciformes) vanlige, og i den neotropiske regionen finnes det rundt 200 ulike arter. De fleste representantene for gruppa er fisk av mindre størrelse, som utnytter plankton- og insektforekomster godt. Enkelte arter er imidlertid storvokste rovfisker, og den mest kjente er arten peacock bass, en fargestrålende og spennende sportsfisk. Ciklidene har en unik evne til å tilpasse seg snevre, lokale forhold, og ofte holder mange ulike arter sammen i store samfunn. Dette medfører dannelse av stadig nye arter og enda finnes det ciklider som ikke er beskrevet. Typisk for artene er den høye og smale kroppsformen, den framskytbare munnen og store, runde finner med innslag av piggstråler. Fargespillet er like variert som artsspekteret, og de varierer fra kamuflasjenyanser i grått, svart og brunt til skarpe fargetegninger i rødt, gult og orange.

Er du på jakt etter storviltet blant verdens ferskvannsfisker, er regnskogen i Sør-Amerika stedet å legge ned tid. Her finnes nemlig den spesielle arapaimaen. Bare fiskens navn gjør søket etter den spennende.

Arten tilhører beintungefiskene (Osteoglossiformes), og er en gjenværende relikt som betegnes som primitiv. I tillegg til arapaimaen finnes det en art som kalles arawana, men denne blir betydelig mindre. Disse to er de eneste beintungefiskene som finnes i den neotropiske regionen av Amazonas. Felles for artene er den langstrakte kroppen tett besatt med harde og solide skjell, en oppovervendt munn med en raspetunge og den spesielle finneplasseringen. I tillegg til gjeller kan de også bruke primitive lunger når oksygeninnholdet i vannet synker. De har et imponerende næringsspekter og kan betegnes som altetende. I perioder med lav vannstand kan arapaimaen spesialisere seg på landlevende byttedyr. Den kan i ekstreme tilfeller faktisk hoppe fri av vannet, og snappe mindre pattedyr og fugler i overhengende trær.

Så til gruppen som sportsfiskere har størst forventninger til. Mallene i Amazonas er et kapittel for seg selv, og også her finnes troféfiskene. De ulike mallefiskene (Siluriformes) er kjent for sine kraftfulle utras og ekstremt seige kamper. I tillegg til en rekke fascinerende småmaller er det lesheroen, papegøyemalla, sapoten og den stripete malla sportsfiskere er ute etter siden enkelte av de når vekter opp mot 400 kilo. Mallene er kraftfulle fisker som tåler mye – de utstråler balansert kraft og utholdenhet. De er utpregede rovfisker med klassisk fiskeform, store hoder med bred munn, skjeggtråder i ulike lengder og søker ofte stille og dype bakevjer eller strømsatte elvepartier. At de i tillegg er nattaktive og jager oppsøkende i alle vannlag gjør ikke jakten mindre spennende.

Fisker med marin opprinnelse utgjør det siste elementet i den mangfoldige, neotropiske fiskefaunaen. Som meitende sportsfisker i Amazonas vil du før eller senere treffe på de spesielle ferskvannsrokkene (Myliobatiformes). Forskere har til nå funnet 20 ulike rokkearter, og de fleste av disse er utstyrt med kraftige pigger på halen som kan injisere gift. På grunn av denne egenskapen er de naturlig nok fryktet og mislikt av urbefolkningen. De er lette å få og blir etterhvert en plagsom agntyv. Likevel fortjener de bildeplass i fangstjournalen, for rokker i ferskvann er jo spesielt.

Sardiner og sildefisker (Clupeiformes) er også et eksempel på neotropiske arter med marin opprinnelse, og fiskes mest som agnfisk til andre rovfiskarter. I lagunene og i de rolige partiene i elvene kan du også treffe en representant for ørnefiskene som også kalles trommere (Perciformes, Sciaenidae). Denne kalles corvina og er en sølvglinsende praktfisk som kan lage brummende lyder ved muskelsammentrekninger i nærheten av svømmeblæra. Sitter du i båt om kvelden vil du etterhvert som mørket siger på høre den artstypiske brummingen som forplanter seg i båtskroget.

Fra jungeldagboka

23/1-03

Jeg sov nesten ikke i natt. Grunnen til det er enkel: Dagens lange etappe fører oss til Lagarto, et sted som aldri har sett sportsfiskere. Jeg bobler nesten over av fiskeiver. Lagarto er et helt spesielt og ubebodd område der arapaimaen skal være særdeles tallrik, særlig nå som tørketida har gjort vannstanden så lav. Innestengte arapaimaer i store laguner – det høres relativt fristende ut.

Tobias guider sikkert fremst i baugen, og det varer ikke mer enn et par timer før millitærcampene i grensetraktene åpenbarer seg på begge sider av elveløpet. Først San Cudo, og så opp den lille elva som ender i et system av elver og laguner i Lagarto Cocha. Landskapet endrer seg fra munningen og helt inn.

Vegetasjonen og profilen på elvebredden er karakteristisk: Store trær tett nede ved bratte bredder erstattes av vegetasjonsrike og grønne elvekanter. De ser nesten ut som vasspestbeltene hjemme på Østlandet, men bladverket er mye kraftigere og grønnfargen er sterkt framtredende. Elva blir også betydelig smalere og gjennom skogen kan vi enkelte steder skimte grunne laguner og bajelignende innsjøer skilt fra hovedløpet. Fisk ser vi ikke så mye til, men de rosa elvedelfinene er tallrike og viser seg i stille vak eller majestetiske hopp. Like før vi kommer fram til plassen der campen skal stå, velter en stor arapaima seg tett inne ved vegetasjonskanten. Tobias peker stivt i vaket, og selv han må innrømme at den er stor. "Grande paiche, grande!" Dette virker lovende.

Agnfisket i lagunene går ut på å spenne en not tvers over de små bassengene, og jage de i garnet. Geir slår så spruten står.

Tobias bruker også kastenot med imponerende presisjon på plasser der stimene står samlet i solsidene.

Noen ganger jaget vi inn vannlevende dyr som ikke helt passet som krokagn...

Båtene svinges inn på elvesanden like nedenfor en fin plass noe høyere enn vannivået. Oppe på platået ser skogen ut som vanlig norsk løvskog, og vi rydder raskt plass og starter lossingen av båtene. Etter en drøy time står campen oppe igjen, og teltene settes opp i lysningen midt på plassen. Middagen består av kokt ris og stekt peacock, sjelden har maten smakt bedre enn nettopp nå, mange timer siden forrige måltid.

Stangtubene åpnes, stengene rigges og José kommer tilbake fra en padletur i den nærmeste lagunen med kanoen full av fersk agnfisk. Jeg og Tommy starter med å bunnmeite på utsida av båtene mot vegetasjonskanten på motsatt bredde. Tommy kroker umiddelbart en fin piraya, og Yngve gjør seg klar med kameraet for nye bilder. Han ber Tommy ta tak i underkjeven på fisken for å blottlegge de spesielle tennene, og selvfølgelig skjer det som ikke bør skje. Tommy blir helt koksgrå i fjeset, blodet velter ut av tommelen. For et kutt! Tennene er så skarpe at de ”smelter” inn i vevet, og ”doktor” Skjølberg må trå til igjen. Utrolig hva en såpass liten fisk kan stelle i stand. Såret forbindes etter alle kunstens regler, i morgen venter ny kompress og sårsalve. Vi sovner i teltene – og drømmer om det store arapaimanappet.

24/1-03

Jeg våkner tidlig etter å ha sovet dårlig. Det måtte ha skjedd noe med beinet under den fatale ilandstigningen ved Remolino, for beinet verker og det gjør vondt å bevege på fotbladet. Jeg føler meg matt, og velger å hvile ut mens de andre drar ut på vår første fiskeøkt i Lagarto.

Jeg sovner igjen, men bråvåkner av Espens rop noen timer seinere, "Audun, du må våkne. Lene har fått en arapaima. Ja, du hørte riktig, en arapaima!" Jeg hiver meg rundt, det er ikke til å fatte. Med vondt bein lirker jeg meg ut av teltet, får på meg klær og sko og møter Espen nede ved båtplassen med kanoen klar. Vi ror sammen over til mudderbanken nedenfor campen der Lene møter oss med et stort smil om munnen. Den veies til 28 fantastiske kilo fordelt på 1,51 meter, og vi knipser bilder i flott morgenlys. Lene forteller meg at fighten ikke var det helt store, og at fisken kunne berges etter få krumspring. Jeg står på knærne og beundrer den særegne fisken jeg før turen hadde lest så mye om. Her ligger den, som en fjern relikt, og vårt uoppnålige bytte er plutselig et vektig og høyst virkelig faktum.

Endelig, den første arapaimaen, helt magisk!

Dessverre klarer vi ikke å få fisken i gang igjen etter fotoseansen, og vi må motvillig innse at fisken er død. Den er hardfør, men har et respirasjonssystem som er relativt sårbart for landlivet. Vi har erfart hvor viktig det er å avkroke og behandle fisken i vannet og ikke dra den for langt opp på land. Men den går ikke til spille av den grunn. Tobias og José tar den med til damene i kjøkkenstaben, og jeg ser med en gang mulighetene for å få en innføring i arapaimaens anatomi, gutta står allerede klare med manchetene straks vi kommer i land ved campen. En erfaring jeg ikke ville vært foruten for alt i verden.

Tobias og José utøver stor kunnskap om fisken, og jeg storkoser meg. De guider meg gjennom skjellag, epitelvev, mesenterier, alle organene og knoklene. Jeg fotodokumenterer alt av hele disseksjonen, og lagrer alt annet på netthinna. I kveld blir det mallesatsing igjen og i morgen tidlig skal arapaimaen til pers. Jeg føler en viss nervøsitet på grunn av manglende storfisk og lite fiskeflyt, men håper i det stille. Og forresten verker det i beinet.

Med Tobias og hele guidegjengen om bord går turen oppstrøms til en lagune av de helt sjeldne. Vi legger meitefisket til en uttørket mudderbanke som grenser til elva og en lang vegetasjonskant. Jeg får raskt en rokke og Espen hyler frustrert over nok en rokke lenger bort. Plutselig roper Tobias og peker i retning av et enormt vak som ruller bortover vannflaten. "Paiche, moi grande!" Etter dette starter det en vakserie jeg aldri har sett maken til. Småfisken skremmes fri av vannet i nervøse sprang og hopp, og storfisken bryter vannspeilet i rullinger og store plask. Selv fuglene på sandbanken lenger bort flykter. Vi agner med willy, palometa og piraya. Pirayaen har imidlertid ikke lagt seg enda, og spiser krokene reine på no time. Fortærende!

Effektive agntyver som spiser agnet reint på no time.

Og der! Endelig runner det bra for Espen, fisken tar umiddelbart line på lovende vis rett etter mothugget. En selvsikker, men noe slapp og treg fisk baner seg vei og etterlater seg en grom virvel nær land. Nok en ny rokke og Espen fortviler igjen. Denne kjentes virkelig ut som noe helt annet. Jeg lander en ny rokke igjen, og sinnet topper seg. Jeg har ingen skikkelig specimen å vise til etter mange dagers fiske. Jeg bytter plass, tar av søkket på takkelet og kaster ut en fersk willyhale på den grunne overgangen mellom lagunen og elva på den andre siden av mudderbanken vi fisker fra. Så vaker det en arapaima tett ved agnet mitt. Jeg setter meg rolig ned og aner ikke hva som utspiller seg der ute i muddervannet.

"Rrrr...rrr...rrr...rrrrrrrrrrrrrr!" Et eller annet stort har omsider tatt agnet mitt på grunna, stanga hiver på seg i jordspydet. I en virvel av blakket vann bryter en lang og båndformet storfisk overflaten, og kampen er for alvor i gang. Jeg skjelver helt ned i knærne i det jeg vasser ut i gjørma mens fisken søker mot et kvistkjerr på motsatt side av grunna. Jeg skifter hele tida posisjon i forhold til fiskens bevegelser, og får heldigvis styrt den stort sett dit jeg vil. Etter rundt 5 minutter har den ennå ikke vist tegn til svakhet, og fighten varer lenge på relativt løs slurebrems. Denne skal bare opp!

[cent

Endret December 16, 2008 av Audun

[Hoika]

Del 2! NÅ!!!

[Audun]

Del 2! NÅ!!!

Ligger ute hehe...